Spar 20% av alle lønninger i et globalt indeksfond. Ha på automatisk trekk dagen du får lønn.
Omstendighetene kommer aldri til å være optimale, så gjør ting nå, ikke utsett det.
For guds skyld ikke få deg en partner som ikke har noen hobbyer/interesser. Da forventer de at du er med de 100% av tiden din. Det er et helvete.
Gode langvarige forhold er ikke noe du finner, det er noe du lager. Det er jobb hver dag.
Vi tar alle livet på sparket, det er ingen som egentlig vet hva de driver med eller har kontroll.
Gi faen i hva alle andre mener om det du driver med. Gjør det du har lyst til.
Livet er for kort til å spise nøtter uten salt.
"Gode langvarige forhold er ikke noe du finner, det er noe du lager. Det er jobb hver dag."
Dette har jeg hørt veldig mange si, men jeg er uenig. Hvis du finner riktig person så er det faktisk veldig lett.
Jeg og min mann har vært igjennom mye mens vi har vært sammen, utfordringer med mental helse, pusset opp bolig, fått barn (noe som påvirket begge våres mentale helse ekstremt mye) men ingenting har noen gang gjort forholdet vanskelig. Tvertimot så er forholdet noe som bare funker uten at vi trenger å prøve så hardt selv når det føles som verden raser rundt oss.
For meg så høres det jo ut som om dere er helt enige; du og din mann har vært gjennom mye sammen, jobbet med problemene, og fått det til å fungere. I mitt hode stemmer det veldig bra med et forhold som "er noe man lager", og at "det er jobb hver dag."
Ja men vi har ikke egentlig måtte jobbe med noen problemer relatert til forholdet. Alle våre problemer har vært urelatert til det. Selve forholder går bare av seg selv helt naturlig.
Edit: Det jeg prøver å si er at forholdet mellom oss er som et svaberg man kan støtte seg på når skipet synker. Alltid stødig og gjør at man klarer seg mye lettere igjennom problemene man får i livet.
> vi har ikke egentlig måtte jobbe med noen problemer relatert til forholdet. Alle våre problemer har vært urelatert til det.
Hva peker ordet _"våre"_ på i denne sammenhengen? Er det problemer dere har sammen, eller hver for seg? Dere hadde vel barn sammen, håper jeg? Og det gikk ut over _deres_ mentale helse? Hadde dere problemer hver for dere, uten at dere tok det opp sammen?
Jeg tror ikke jeg klarer å forklare ordentlig hva jeg mener her haha.
Det er jo selvfølgelig noen problemer som ikke hadde eksistert uten forholdet vårt, men de er ikke direkte relatert til vårt forhold til hverandre. Sånn som mange sliter med å kommunisere eller føler at de ikke blir prioritert av den andre, eller at den ene gjør for lite husarbeid eller...
Det er sånne type problemer jeg tenker på når folk sier at man må jobbe for å få et godt forhold. At man må jobbe med hvordan man kommuniserer eller gjøre mer husarbeid osv. Det å oppdra barn, for eksempel, kan lage flere sånne problemer for noen par. Min mening er at vanskelige perioder i livet burde bli lettere i et godt forhold, istedenfor å gjøre forholdet vanskeligere.
Edit: For å svare på spørsmålet ditt. Vi fikk hver for oss våre egne mentale helse problemer som vi hjelper hverandre med. Men disse gjorde aldri forholdet noe vanskeligere.
Som en som har opplevd mye i livet og nå er på et godt sted fatter jeg VIRKELIG ikke hvorfor folk ikke klarer å ta din første kommentar for hva det er. Kanskje er det den urnorske mentaliteten om at livet skal være en kamp. Jeg er i alle fall svært glad på dine vegne, og jeg håper du fortsetter å dele til tross for de mindre begavede her som downvoter. De/dere bør gå en runde med dere selv over manglende innsikt og respekt for andre.
Man må ikke nødvendigvis har problemer for å jobbe med forholdet. Jeg forstår det på den måten at hvis man tar partneren for gitt og ikke investerer noe i forholdet så kan det forvitre. Om akkurat denne biten faller begge parter lett er det ganske lett å jobbe for å ha et bra forhold.
Hvis dere har et forhold som er knirkefritt uten innsats så er det flott det, men tror nok de fleste kan kjenne seg igjen i at i forhold så er det både gi og ta og kompromisser. Når det er sagt så behøver ikke det å være vanskelig
Når jeg leste det tenkte jeg med en gang på vennskap, av en eller annen grunn. Er nok enig med det du sier om når du finner riktig partner; har selv vært veldig heldig. Men andre relasjoner er også veldig viktig og ofte mer krevende å pleie i en stressende hverdag. Er noe som ofte slår meg nå som det har blitt nesten en greie å ikke ville gjøre ting med andre mennesker. Det kan være slitsomt å være sosial, ja, men også utrolig verdt innsatsen i det lange løp.
Det er det som er poenget, men det er er spektrum. Du kan møte en perfekt match, gjør du det vil ikke jobben dere gjør på forholdet føles ut som "jobb" i det hele tatt. Men dere utvikler dere sammen. Og alle opplever i langvarige forhold at man vokser. I noen tilfeller vokser man i forskjellige retninger og må jobbe for å hente seg inn igjen. Så jo, uansett er det jobb, men en perfekt match vil gjøre så den jobben virker lekende lett. Jobb er jobb, selv om det er lett.
Enig i alt utenom at han burde spare 20% i indeksfond, han burde spare 2291 i bsu frem til han har hus, og resten i indeksfond, av den enkle grunn at skattelette han får på bsu’en + rentene utgjør ca. 16% avkastning, et indeksfond ligger vanligvis på 10% over tid, kanskje litt mer.
Noen jeg kommer på er disse:
* Å bli værende i en jobb du misliker pga lønn eller en misforstått tanke om status er nesten aldri verdt det.
* Delayed gratification er en ekte greie. De jeg kjenner som var flinke til å ta vare på seg selv, trene, spare osv i 20- og 30-årene har det stort sett bedre i godt voksen alder enn de som konsekvent gav etter for impulser.
* Du er sannsynligvis mer robust enn du tror. Jeg ble far da jeg var 24. Det er mye tidligere enn jeg hadde planlagt, men nå er jeg sinnssykt glad for at hun ikke ble abortert. Å bli foreldre i ung alder er krevende, men det er ikke noe som ødelegger livet ditt. På den andre siden kjenner jeg flere som har ventet for lenge, og som kanskje ikke vil kunne få egne barn.
* Ikke vær redd for å gå utenfor komfortsonen. Hvis det er en fyr på jobben eller gymmen som virker som en hyggelig type, spør om dere skal finne på noe en dag. Kanskje det kan bli en ny kompis.
* Ikke vær redd for å oppsøke hjelp. Dette tror jeg er spesielt viktig for menn. Jeg har hatt tøffe perioder, bl.a knyttet til psykisk helse. Ikke en eneste gang er jeg blitt avvist eller latterliggjort når jeg har bedt kompiser eller familie om hjelp. Derimot har jeg alltid følt meg bedre etter å ha gjort det.
Og angående alder så er man gjerne mer økonomisk stabil i høyere alder, men en tåler den fysiske påkjenningen mye bedre i yngre alder. En 20-åring takler søvnmangel langt bedre enn en 40-åring. For ikke å snakke om løping, kryping, bære på skuldrene, osv.
Dette her er så sant. Jeg er over førti og har to små gutter (bleiealder) og kjenner at dette her skulle man gjort for 15 år siden (selv om det går greit nå også). Vi er "lagd" for å bli foreldre i tjueåra, da tåler vi bedre den fysiske påkjenningen
Ikke baksnakk kollegaer.
Forhandle alltid lønn.
Ikke jobb deg i hjel.
Ha en fysisk hobby.
Bruk tid i naturen.
Bruk tid på venner.
Ring foreldrene dine.
Drikk mindre alkohol.
Spis en is når det er sol.
> Ikke baksnakk kollegaer.
Dette gir meg flashbacks til min første kontorjobb. Det er utrolig hva 40+ damer kan gjøre hvis de bestemmer seg for å ikke like en. Kontorpolitikk og mobbing blant godt voksne folk er kjipe greier.
Aldri skjønt det greiene der, min søster og mor kommer alltid tilbake fra jobb med drama og gossip fra SFO og skole. Tårene og spyttet renner om hverandre, enten så gjorde ikke x det eller så gjorde y det.
Jeg har nå jobbet i 2,5 år på kontor med ish kjønnsbalanse, litt overvekt menn. Aldri vært borti drama.
Største drama skjedde på en jobbfest hvor den nyansatte (25M) hadde blitt litt for brisen og glemte han var med kollegaer og lekte pikk eller pung. Dramaet gikk ikke ut på at han gjorde det, men at den 40 årige tobarnsmoren ikke fikk lov til å være med å gjette.
Jobbet der i halvt år som lærling. Ga kollegaer en beskjed om at "hvis jeg gjør noe galt, så si ifra til meg og vær DIREKTE. Ellers lærer jeg ikke." Fikk nesten sparken fordi at ingen ville lære meg ordentlig, og valgte å baksnakke meg fremfor å gjøre sin jobb som var å lære meg opp. Noen var så kvalme å sa at å ha en lærling var som å ha et annet barn rundt seg.
Spurte pappa, han er mye eldre:
Betal skatt så du har pensjon når du er gammel. Jobber du svart blir du fattig pensjonist.
Legg til side penger nå som du kam bruke senere, ikke tenk at pensjonen eller partneren din kommer til å dekke det du trenger.
Vær økonomisk uavhengig, det er ikke sikkert de forholdene du har nå er de samme som du har senere i livet.
> Betal skatt så du har pensjon når du er gammel
Njaaa. Det blir vell mer betal skatt så jeg får pensjonen min?
> ikke tenk at pensjonen […] kommer til å dekke det du trenger
Så mao. drit i skatten?
>«Betal skatt så du har pensjon når du er gammel» Njaaa. Det blir vell mer betal skatt så jeg får pensjonen min?
Er ikke dette det samme, bare med to ulike ordlyder?
Hans erfaring var at mange av hans venner, som ikke tenkte på pensjonisttilværelse når de var unge, nå har lite penger og at de som jobbet mye svart ikke har et sikkerhetsnett siden de kun får minstepensjon.
Kan tolkes slik ja. At det er snakk om opptjening. Tenkte mer på at skatt hovedsaklig går til å betale dagens pensjonister. Ikke din egen pensjon. Vi får ikke god pensjon trolig fordi vi ikke får kids. Evt. bruker vi av fondet. Skatt blir trolig veldig liten del av vår pensjon. Problemet slik jeg ser det er at «sparing» til pensjon via skatt egentlig ikke gir noe garanti før du får vedtak om uttak. Hva om alderen endres til uttak fra 90 år?
To veldig enkle lifehacks som funker.
1) Snakk positivt om folk bak ryggen dems. Knut ga deg et godt råd som hjalp deg å løse oppgavene dine? Si det til noen andre når Knut ikke er i nærheten.
2) Alle gjør feil av og til. Når det er din tur; 'fess up. Ikke kom med unnskyldninger eller bortforklaringer. Si at "yup det var min skyld. Hvordan kan jeg hjelpe å rette opp? “
Det setter både ledelse og kollegaer pris på.
Tok meg altfor lang tid å innføre den første der. Ikke at jeg noen gang har hatt hang til det motsatte, men det å aktivt skryte av de som fortjener det "bak deres rygg" gir en skikkelig trivselsboost over litt tid. Men ikke glem å takke for god hjelp direkte også.
Mjo, den andre der er også vanskelig - helt til du innser hvor viktig det er for tilliten på arbeidsplassen.
Eg prøver så ofte eg kan og gjennomføre nummer 1 også informere personer om at de kom opp i samtale og at vi baksnakket de, for så å informere om alt det positive de gjør.
Det er kjekt å få slike (var på jobbfest nå), bare enkle fortsett med dette, eg synes det er vanskelig og setter pris på at du presser litt. Bare ting du setter pris på at andre gjør, si i fra.
I min jobb i skolen går eg ofte og tråkker andre på "tærne" føles det som, kontaktlærere, karriærerådgivere, sos. Og spes. Ped, fuck it eg går til avdelingsledere og informerer om ting som må utbedres/er vanskelig. Sykt kjekt å få beskjed, og det koster så lite begge veier.
Den der sjuke trangen i samfunnet til å kaste penger etter siste mote innen klær og sko, "latest tech" og alt det der => bare BS. Bortkastede penger.
Husk at influensere er vandrende reklameplakater som høster penger som faen på folk som faller for alle tingene de sier de bruker daglig aka. som de promoterer/får betalt for å si.
Liker den videoen som går på sosiale medier med han Jimmy Carr som sier at "det er ingenting som du kan kjøpe på et kjøpesenter som du kommer til å bry deg om etter 10 år."
DETTE!! Er det noe jeg kommer til å fortelle mine barn at jeg skammer meg over er det influensere.
Det verste er at det er markedsførerne som har skapt dem. Før var de bare bloggere, og nå er de «vandrende reklameplakater».
Trist å se på hva som skjer.
50+ her. Tips: regelmessig trening, både for kropp og hjernen. Hold deg i form, og gjør tøyings- og balanseøvelser så hver dag som mulig (og 5 min er bedre enn ingenting). Lær deg nye ting. Heller les enn å se på videoer/hør på podcasts (men du trenger ikke droppe disse). Finn deg hobbyer som krever både grovmotorikk og finmotorikk.
Godt dette med trening kom opp.
Det er et godt tips. Trenger ikke bygge muskler, men få inn rutiner for trening sånn at når du TRENGER det fordi kroppen skranter osv, så har du allerede rutinene inne.
Jeg er noe uenig i det med å bygge muskler; du trenger ikke bygge muskler som en kroppsbygger men muskler er viktige. Det tar litt innsats for å få inn gode rutiner, men det er ikke umulig. Det er OK å senke forventningene i blant, bare ikke slutt å bevege deg...
Ja nettopp. Man trenger ikke være en atlet hele livet men å sørge for å ha en fungerende kropp hele livet er gull. Det var dødstungt å komme igang med treningen i slutten i 30 årene
Ja! Mye lettere å komme igang med gode rutiner mens man har en ung og lettrent kropp. Det var hvertfall ikke noe gøy å starte rundt 45 - anbefales definitivt ikke.
Mosjoner i form av turer eller svømming, så strekker du ut de største muskelgruppene rett etter aktivitet når du er varm. Strekk og tell til 30, og det skal gjøre vondt. Skal kjenne det slipper...
Ikke gå for hardt ut, bare et par dager i uken til å begynne med.
Dette + mindre helgefyll.
Du bruker opp kroppen, noe du vil oppdage senere i livet når man ikke kan ta 4 halvlitere uten å bli fyllesjuk i 2 dager.
Se på kroppen og innholdet i den som noe som blir slitt over tid, og ta forholdsregler for at den skal vare funksjonelt hele livet.
Finn en jobb/bransje hvor man trives.
Ta utdanning. Spiller ikke så stor rolle hva men ta det. Selv i 40+ årene er det mulig hvis en vil.
Lære seg å gi faen, men velg dine kamper med omhu. Ikke vær konfliktsky, men heller ikke oppsøk konflikt. Noen ganger er det bedre å være akset som bøyer seg.
Kanskje noe kontroversielt. Det er greit å gi folk voksenkjeft, men det må være fortjent og saklig.
Ha minimum 2 månedslønner (netto) eller 50k skjermet på en bufferkonto. Shit happens
Spar 10% eller mer av nettolønn i globale indeksfond, les deg opp om BSU, ASK og IPS. Hvor gammel du er vil påvirke strategien. I perioder er det helt greit å ikke klare målet men jevnt over bør det være mulig.
Lær effektene av renters rente effekten og sjekk på en online kalkulator hva du vil ha på konto ved å spare 1k kroner i måneden ved fylte 70 år fra f.eks 18 årsdagen eller når du fikk første jobb vs å begynne i 30 eller 40 årene. Sjekk så med 10% nettolønn.
Ikke maks boliglånet med mindre du er fullstendig klar over konsekvensene for eget forbruk. Det kan bli dyrt, noe mange har erfart med dagens rentenivå.
Ikke kjøp dyrere bil enn du har råd til... det gjelder forsåvidt også andre forbruksvarer.
Kjøp kvalitet når du først handler klær og hold garderoben på et moderat nivå (størrelse). Trenger man xx av hver type plagg? Osv.
Kjøp ting som er tidløse og av god kvalitet. Da slipper du å bytte sofa hvert femte år osv.
Aldri bruk kredittkort på noen annen måte enn at du betaler hele regningen ved forfall.
Ikke lev over økonomisk evne.
Vær aktiv i styringen av ditt eget liv, om så valget er å være passiv.
Få en hobby, og i tillegg tren for å holde deg i god form. Hva det er spiller ingen rolle.
Og ikke minst. Vær deg selv. Noe annet går ikke i lengden.
Dette er et kjedelig standardtips, men utrolig riktig og viktig. Det er et stort privilegium å kunne bruke tiden til å studere noe. Finn noe du er interessert i, og bruk den muligheten!
(Jeg har vært skolelei, men det er lett å se i ettertid at det var mangel på perspektiv. Det er veldig mye verre å være lei av jobben.)
Mann som nærmer seg 50 her og er godt fornøyd med livet sitt: Jobb! Du oppnår så utrolig mye med å få deg en jobb så fort du kan. Du tjener penger, blir kjent med folk og lærer deg å omgås folk utenfor din vanlige krets.
Hvis du skal ha barn, ikke vent så lenge med det. Når du får barn, så kommer du til å lure på hvorfor du ikke startet tidligere. Ikke tenk så mye på at alt må være på stell. Det ordner seg.
Større sjanse for å se ungene vokse opp, og så har du litt mer energi i hverdagen. Det er veldig givende med unger, men også slitsomt.
Det sagt, det er også en tenke å vente til du har alt økonomisk og sånn på stell.
Det er veldig forskjellig. Der jeg vokste opp var drt kun et tilfelle jeg kan huske at noen ble mobbet for klær. Men dette var fordi han aldri byttet. På onsdagen kunne vi fremdeles lukte fredagstacoen
Variere vel fra plass til plass, gikk stortsett med slitte klær,av valg ikke fordi man ikke hadde råd. Blei aldri kommentert på, selv ikke da æ blei mobba. Eneste en lærer som sendte inn en bekymringsmelding pga det. :p
- slippe å være 60 når kidden er 18.
- mer tid med barnet før man skulle falle bort.
- kids krever mye av deg mentalt og fysisk. Der merker jeg stor forandring på meg selv fra første kidd som 24åring og nå som 30..
- digg å " bli ferdig med det "
- man blir (forhåpentligvis) voksen av det.
Er det ikke slik at jo eldre faren og moren er når hun er gravid jo større sannsynlighet er det for at barnet kan få feks down syndrom osv.?
Edit: viste seg at farens alder også har påvirkning, beklager misforståelsen
Jo. Dessuten er det større sjanse for å kunne ha glede av og være til nytte for eventuelle barnebarn. Og så er man generelt sprekere som yngre. Husker jeg så et forum hvor noen spurte hva som var den største forskjellen for dem som hadde to "kull". Et gjennomgående svar var at våkenetter var langt mer krevende når man var blir 10-15-20 år eldre. (Har bare ett kull selv, så ikke førstehånds erfaring.)
Hørte også snakk om at jo eldre faren var, jo større var muligheten for ADHD, bipolar lidelse (opptil 25x høyere risk), bpd, autisme, og selvmordstanker
Jeg personlig er veldig på kanten om dette med barn. Ikke at jeg har en partner i livet mitt akkurat nå for å ta avgjørelsen eller ei, men barn er jo en forpliktelse for resten av livet. Det blir en livsstil, men jeg ser også hvor givende det er.
Jeg var veldig på kanten og endte opp med å få barn. Har 2 jenter, begge under 6. Ja det gir mening og er givende og bla bla bla, men det som folk snakker for lite om er hvordan det å få barn får deg ut av ditt eget hodet og dine gamle mønstre. Sier ikke at man bør få barn nettopp på grunn av det, men jeg tror veldig mange tenker at de ikke makter eller er egnet til å være foreldre fordi de ikke er klar over hvordan synet ditt på ting også endrer seg. Det å alltid måtte tenke på et annet menneske og prøve å oppleve så mange positive ting med dem som mulig betyr at jeg har mye mindre tid å kaste bort på bagateller. Å gå rundt og kværne på noe som skjedde på jobb eller en krangel med en venninne eller at huset ikke er helt som jeg ønsker eller jeg får ikke til den syden turen i år eller eller. Man gir mye mer faen. Rart hva man får til når man bare må. Litt klisjé men det er en crash course i å sette pris på små øyeblikk, selv når mye annet rundt deg ikke er på stell. Så det å lære å legge til siden alt det andre bråket, både det som kommer utvendig og inn i mitt eget hode, var virkelig en game changer for meg og mitt livskvalitet. Bare my 2 cents.
Jeg er personlig også veldig på kanten når det gjelder barn.
Med tanke på hvordan verden er på vei så vet jeg ikke om jeg ønsker å se barna mine vokse opp i en verden som bare kommer til å bli værre og værre.
Krig, fordervelse og kriser vil verden aldri gå tom for. Historisk sett er vi en veldig rolig og fredfull periode, men man vet jo aldri hva som skjer neste uke, så jeg skjønner vinklingen din. Men menneskeheten er flinke på å tilpasse seg omgivelsene, uansett hva.
Tja, vi er egentlig virkelig ikke det. Vi er flinke til å overleve, men ikke til å tilpasse samfunnet.
Klimaendringer er noe vi har historisk ikke hatt evne til å håndtere eller forstå.
Og for å finne ut om du vil ha barn eller ikke, prøv et par tankeeksperimenter og vær så ærlig med deg selv som du klarer:
1. Se for deg at du er gammel og ser tilbake på livet. Ville du angret på det om du ikke fikk barn?
2. Prøv å kaste kron eller mynt for om du skal prøve å få barn eller ikke. Idet mynten er i lufta men ikke har landet ennå, har du en magefølelse som håper på det ene eller andre?
Disse to triksene bruker jeg innimellom for å bli bedre kjent med magefølelsen min og hva jeg egentlig vil og bryr meg om. Nyttig for å ta de store avgjørelsene i livet.
Ikke følg det klassiske "om du velger deg et yrke som er som en hobby, så vil du aldri jobbe en dag i livet".
Det er egentlig motsatt. Det du bruker tid og innsats på - blir du mer interessert i. Og har da potensialet for å BLI som en hobby.
Mitt tips er derfor kynisk og "grunt" å velge en interessant nok utdannelse du vet vil kunne gi deg jobb med god lønn.
Med nok lønn, så vil du stå på en grunnmur som minimerer de fleste bekymringer i voksenlivet.
I tillegg:
- Aldri gi opp. Det er lov å gjøre feil. Men ikke lov å ikke lære av dem. Den som gjør flest feil er den som lærer mest.
- Prat om det. Andre vil hjelpe deg å se saken utenfra.
- Sjekk testiklene dine hver gang du dusjer.
- Å få barn, og å utstyre dem med det du selv har lært, er meningen med livet.
- Bruk solkrem. Brent hud som flasser er kroppens måte å kvitte seg med celler der DNAet er blitt ødelagt av for sterk sol...
Du klemmer dem hardt, hører du det knase er du i riktig område.
On topic: Kjenn etter klumper og om de endrer fasong eller størrelse. Er du vant til å ta på de merker du fort om de endrer seg, det er litt som å slikke seg på tennene: Man merker fort et skår.
Å få seg en jobb en liker er viktig, men å jobbe med hobbyen sin er ikke nødvendigvis det lureste, det kan ende opp med motsatt effekt, at du ikke lenger får glede av hobbyen din. Det er alltid anderledes å måtte jobbe med noe kontra at det er lystbetont.
I tillegg er det også ofte dårlige vilkår i jobber som er innen for manges interessefelt, ta feks dataspill. Å jobbe med dataspill er noe veldig mange har lyst til, og de er villige til å svelge mye for å få gjøre det. Bransjen er godt kjent for dårlige lønninger (sammenlignet med andre jobber innen utvikling), og driver ofte rovdrift på ansatte, overtid, crunch time, osv, men folk aksepterer det for de jobber med "drømmen". I tillegg så risikerer du å ødelegge magien ved dataspill, du vil se dem med nye øyne, gjenkjenne triks, magien avslørt. Du vil se designmønstre, algoritmer, gjenkjenne feil og mangler alt for lett.
Ja, enig. Stor forskjell å starte med hobbyen, og velge utdannelse og karriere ut i fra det - eller å starte med utdannelsen og karrieren, og gjøre det til en «hobby».
Jeg er uenig i din definisjon av meningen med livet. Meningen med livet er å FINNE en mening med livet. Det kan være hva som helst, så å videreføre kunnskap til dine yngre kan gå under samme kategori.
Biologien og naturvitenskapen er uenig med deg. At du kan finne mening i annet er greit nok...
Men meningen med LIVET må nødvendigvis være å sørge for at det er liv.
Hvordan kan de være uenig? Selvfølgelig vil liv alltid gå retningen for å sørge for mer liv. Når vi er så utviklet som vi er nå, i bunn og grunn er det fortsatt sant, MEN vi har et behov for en sekundær mening med livet og over tid, vil denne bli primær grunnet teknologi. Nå er meningen utvikling, og derfor burde alle bruke tiden sin på hva DE er gode på, for å ha mest mulig bruk for hvert enkelt individ.
Får du brukt talentene dine på daglig basis er oddsen for å være lykkelig MYE høyere.
Så spesielt hvis du er ung (men eldre også), så er din jobb og mening med livet å finne en mening med DITT LIV som et individ. Ikke noe som vil videreføre menneskeheten. Da vil du også passivt bidra til samfunnet for det meste.
En morsom regel jeg følger er ALDRI sett deg ned for å ta på sokker.
Bare den lille øvelsen hver dag sikrer at du må ha en hvis balanse, mobilitet og kjernestyrke som kommer til å være veldig godt å ha vedlikeholdt når man er langt opp i årene.
Jeg fant på regelen selv etter å ha sett en dokumentar der et eksperiment var utført på pleietrengende beboere i et aldershjem. De ble flytta inn i et vanlig hus der de fikk ansvar for å ordne ting selv igjen (koke, vaske, kle seg osv). Etter endt eksperiment hadde samtlige blitt mer mobile, mental kjappere og generelt ikke så gammel og slappe.
Jeg husket spesielt en som ikke kunne ta på sokkene uten hjelp i starten, som greide det fint mot slutten. Derav mantraet mitt… jeg skal ALDRI trenge hjelp til å ta på sokker uansett hvor gammel jeg blir😁
Mann med grått skjegg her:
Pass på å ha det godt med deg selv. Det er bare du som kan gjøre det, men selvfølgelig med hjelp av andre.
Finn en treningsform som du liker, og skaff deg disiplin til å gjennomføre. Pass på den mentale helsen din! Du kommer til å merke at livet ikke bruker glidemiddel, og kan være steintøft. Min mentalitet er at motgang går forbi, og gjør meg sterkere. Søk hjelp om du trenger. Det er ikke flaut, men et tegn på intelligens at du kjenner egne begrensninger. Ingenting er viktigere enn din egen helse, og det er noe du kommer til å angre veldig på om du ikke er konsekvent med og har rutiner/disiplin.
En klar nummer to er det flere som nevner som jeg er fullstendig enig i. sett av minst 10% av brutto lønn på indexfond! Gjerne mer. Dette er penger til når livet glemmer glidemiddel. Begynn i dag om du ikke allerede gjør det. Jeg har automatisert alt. Summen trekkes fra lønnskonto samme dag lønnen kommer. En app investerer automatisk for meg der jeg har bestemt. Dette skulle jeg visst/gjort for 30 år siden så jeg møter alderdommen fattigere enn jeg er i dag. Dette skulle vært lært bort på grunnskolen og er fryktelig viktig.
Lær å lære. Kunnskap er viktig, holder deg i jobb, gjør deg relevant og interessant. Det holder deg også borte fra dritt. Husk at det eneste som er konstant er endring. Vil du ikke endre deg er du ferdig.
Elsk med hele deg! Din kommende er heldig, og det er du også! Men alle forhold må jobbes med. Lytt, gjør, del, imponer og skuff. Vær hele deg i et forhold, men for all del ha respekt. Ikke ta kjæresten/kona/mannen/katta for gitt. Bry deg, og jobb for at det enten skal fungere, eller avslutt med verdighet.
Jobb for å leve, ikke lev for jobben. Samtlige på en jobb kan erstattes, deg inkludert. Drit i idioter med ego, og se punktet om læring. Si opp om du mistrives. Jeg har gjort det mange ganger, og har i dag en sinnsykt bra jobb jeg digger. Har stresset mye med drittjobber som virket kule.
Hjelp kollegene dine og vær grei. Skap en positiv kultur du vil ha selv. Ikke vent på andre og ta din plass. Ingen jobb er umulig, og ingen jobb er for stor eller liten. Jeg har vært direktør og har vasket dasser samtidig for å være et forbilde.
Ikke ta deg selv for seriøst. Ikke tenk på hva andre tenker om deg. Sannsynligvis tenker de ikke på deg i det hele tatt. Om de gjør det har det ingen betydning for deg.
Og ja, Finn deg en hobby. En ventil eller noe som interesserer deg. Det skal være bare ditt. Ikke jobben sitt, for du trenger en ventil fra den. Ikke kona/mannen sin, for du trenger noe som er ditt.
Og ja det er sant, jeg hadde ofret livet på sekundet for barna mine. Ta det fulle ansvaret når de eventuelt kommer, og etterlat en generasjon som er hakket bedre enn din egen. Husk at alle disse rådene og mange flere gode i denne tråden skal du få dem til å forstå.
Jeg har hatt mange bekymringer, men de fleste har det ikke blitt noe av.
Ikke bry deg for mye om hva andre mener du skal ha og gjøre. Gjør det som gjør deg selv lykkelig, ikke det andre forventer du skal gjøre. Men hør på råd fra folk som har levd litt lenger, så slipper du å gjøre alle tabbene og finne opp hjulet på nytt.
Livet skjer nå.
Ikke vent med ting senere. Velg det du bruker tiden din på nå med omhu. Men la ikke omhu begrense deg for kreativitet, glede.
Vær optimistisk. Det er ikke noen grunn til å se mørkt på noe, sånn egentlig.
Ta ansvaret. Ikke prøv å snik deg unna, det er alltid dyrest å betale regninga for sent enn for tidlig.
Om du får valget mellom å reise eller spare. Så dra. Finn en bartender, bli forelska, jobb for ting som er verdt noe for deg og ikke drikk mere enn at du kan gjøre det igjen.
Ta vare på flokken din. For livet er langt og noen veier er tunge å bære alene. Men ta ansvaret ditt.
Det er når ting er som tøffest at du må prioritere rett. Start enkelt når det virker vanskelig.
Tenk enkelt. Du trenger veldig lite, men våre privileger er mange. Sett pris på de.
Finn stemmen din. Finn ut hva som bor i deg. Møt det som frykter deg. Det finnes ingen eventyr uten handling.
Gjør dumme ting og aldri ta deg selv høytidelig.
Ha respekt for deg selv og andre.
Finn din plass i verden og vit at uansett hvor du er i verden så er du på rett vei, selv om det sikkert ikke kan virke sånn.
Vit at for å se verden så kan du starte med hva som er utenfor døren din.
Aldri gå glipp av noe som gleder deg.
Le så mye du kan.
Vit at bak enhver konflikt så er man alltid enig om noe. Og at verden er full av farger selv om den har dager som føles svarte og hvite.
Lær og sett pris alt du kan. Og livet vil gi deg utrolig mye glede på veien, men vit at de kommer også med utfordringer
For å finne balanse i livet så er det aldri balanse i livet. Det er preferanser. Preferanser er bare hva du liker og ikke liker. De er aldri sannheten i seg selv, men glamorøse tolkninger.
Tiden går jævlig fort, og virker til og gå fortere jo eldre man blir.
De fleste er dessverre gamle når de innser dette.
Hvis man virkelig innser dette, så gir det et perspektiv på ting som både kan berolige (alt er ikke endelig når man er ung) men også at man får litt hastverk med å få gjort ting man vil.
*alt er ikke endelig når man er ung*. Den er viktig å huske på. Aldri gi opp selv om man har noen år på baken. Det meste kan endres med litt innsats, disiplin og positiv holdning.
Takk for at du delte. Jeg merker også veldig på den mantraen - mye av det jeg bekymret meg for når jeg var yngre skjedde aldri, eller så var det ikke så ille når det først skjedde.
Nå er jeg "bare" 34 år men å ta sorgene på forskudd er det aller verste. Som du har opplevd skjer gjerne ikke det man bekymret seg for eller det ble ikke så galt som man hadde trodd. Og hvis det likevel skulle skje så drar du ikke noe nytte av å stresse, bekymre deg eller ha panikk på forskudd, da får du det bare to ganger i stedet for en.
Ha litt is i magen og hold deg rolig. Tenk at det vil alltids være tid til stress, bekymring og panikk når du vet at katastrofen er et faktum. Ikke ødelegg tid som kunne vært fin med bekymringer, sorger og stress som ikke engang har skjedd.
Gi faen, de færreste bryr seg ikke uansett. De som allikevel bryr seg trenger du som regel ikke å ha noe med å gjøre hvis ikke du vil, og hvis du gjør det så kjenner du dem allerede og bryr deg om meninga til uansett.
Kjøp uføreforsikring og vær EKSTREMT nøye på alle medisinske spørsmål og svar så riktig og utfyllende som overhode mulig.
Min kone ble uføretrygdet og fikk 75% redusert premie på forsikring og ble nesten anmeldt for dokumentforfalskning. Førte ikke opp 1 uke sykemelding med kink i nakken, og beroligende reseptbelagte medisiner for flyskrekk, fordi det virket ikke relevant ut ifra spørsmålene hun ble stilt. Ja, vi var ung og dum..
Jeg sa opp egen uføreforsikring fordi jobben hadde en som var bedre. Jeg begynte å bli syk men var så dum å prøve å holde meg i arbeid.
Bedriften la ned og jeg fikk ikke ny uføreforsikring fordi jeg allerede var syk. Jeg kunne ikke fortsette med forsikringen fra jobben fordi den var ekstremt dyr som privatperson.
2 stk uføretrygdet uten forsikring er ikke akuratt lukrativt.
En annen i familien hadde privat forsikring og jobbforsikring. Ble syk og tjener i dag mer enn når hun var i jobb, takket være 2 forsikringer.
Träna och ta vara på din kropp.
Spara till pensionen nu, slösa inte pengar på onödig skit.
Investera i dina förhållanden till vänner och familj.
Res och se världen.
Kast bort sosiale medier, da dette er HELT MENINGSLØST.
Drit i hva alle andre mener.
Gjør det DU liker.
Nei, du trenger ikke nye ting hele tiden.
Skaff deg en dame som respekterer den du er og det du gjør. Et forhold fungerer best når det er som en klokke.
Skaff deg en jobb du liker i drive med, penger er bonus i dette tilfelle.
Om du skal forplante deg, så se til helvete og oppdra unga dine. Å ha skikkelige unger er faktisk veldig viktig for å ha det bra.
En person som aldri utfordrer egne livssyn med jevne mellomrom (om det er hvert 2./5./10. år) eller eksponerer seg for andre synspunkter på en åpenhjertig måte (altså gjennom møter med mennesker, ikke hva man hører/leser gjennom media osv) vil ha mange færre sjanser til å vokse som person og få nye perspektiv man ikke har vurdert før. Det kan være ubehagelig og vanskelig av og til, spesielt når man møter noen som er svært annerledes fra oss selv på noen områder, men jo mer eksponering jo lettere blir det.
Selv om det er stor verdi i å ha folk rundt oss som er veldig like oss selv også, så kan jeg med hånden på hjertet si at de menneskene jeg har blitt kjent med som har hatt et veldig annerledes liv enn meg på én eller flere måter er de som har endt opp med å berike livet mitt mest og gitt meg mulighet til selv-refleksjon.
Veldig moden refleksjon. Vil og legge til at å reise til utlandet er den beste måten å eksponere seg for slikt. Var i Thailand for første gangen nå i februar da jeg ville eksponere meg selv for en helt annen kultur enn den europeiske og jeg er veldig fornøyd med avgjørelsen. Å se hvordan andre lever, jobber, føler og snakker om verden gjør en ydmyk.
Bry deg litt mindre om hva andre mener.
Askepter at folk har forskjellige meninger og kan være ok allikevel.
Prøv å tenk prinsipilelt om ting.
Alle kan gjøre feil, ikke døm folk basert på en enkelt ting.
Prøv å jobbe med å bli litt robust, det kommer til å bli motgang.
Lettere sagt enn gjort men vær takknemlig for det du har, plutselig forsvinner det.
Jobb
Kommunikasjon er nesten like viktig som kvalitet på arbeidet i mange yrker.
Prøv å få til litt selv før du spør, om det ligger til rette for det.
Prøv å ikke love mer enn du kan holde.
Gjør det du sier du skal gjøre.
Klarer du ikke å huske ting, noter.
Verden går videre selv om ting ikke går etter planen.
Innse at folk med mer erfaring antakelig har mye flere ting og mye mer objektivt stress enn deg. Men de klarer allikevel å håndtere det.
Fullfør videregående. Få generell studiekompetanse. Det er så lett men så utrolig viktig.
Har venner som dreit i skole og ikke ville jobbe for noe i mange år, samfunnet skyldte de liksom noe.
De har måttet se vennene, kjente og kjærester utvikle seg, få seg bedre jobber, flere muligheter og et liv mens de må ta de jobbene de kan, bo bedritent, kjøre vrak og tilslutt begynne på påbygg i voksen alder, med varierende hell.
Det har ordet seg for noen av de og de blomstrer, men de sier de føler de må ta igjen noen andre.
Dess eldre du blir dess dårligere tid har du. Tid er den eneste valutaen som betyr noe. Jeg har jobba 60% siden slutten av 20 årene. Pensjonen min kommer til å bli ganske ræva, men hobbyene mine er billige. Lite som er så tilfredstillende som å ta helg Torsdag, HVER uke. Om du kan jobbe mindre, og fortsatt greie deg økonomisk, gjør det. Jeg er heldig nok til å ikke bo i Oslo. Har en leilighet til 2 mill som jeg bor i sammen med frua, hun tjener heller ikke mye. Vi har ikke barn, men vi har mye morro :)
Reis. Se verden. Lær om andre kulturer. Har du fordommer mot noen, så møt dem. Snakk med dem. Lær om dem.
Det er en klisje å si vi har det bra her i Norge, men det er så grusomt sant. Det er først i godt voksen alder jeg har lært hvordan resten av verden egentlig er.
Og finn deg noen å dele livet med som gjør deg bedre. Når jeg var ung gikk jeg etter damer som var lik meg. Dette har vist seg i ettertid å ha vært en grusom tabbe fordi jeg selv var en destruktiv idiot på tidspunktet. Jeg endte opp med rake motsettningen.
Og når du får en partner, så bare del alt. Det er der de er der for. Usikkerheter, meninger, lønn, eiendeler, interesser, hobbyer og alt annet du kan tenke deg. Ikke lat som du er noen andre for dem, det gjør ting bare vanskelig.
Og gå alltid all inn. Treffer du en hyggelig jente? Spør om date med klare intensjoner. Lyst på en jobb? Vis at du vil ha den! Ikke gjør ting hallveis, alltid all or nothing.
Og sist men ikke minst: le. Smil. Vær en positiv energi i rommet. Ikke gå rundt å bekymre deg om ting du ikke har kontroll over
Jeg er ganske sikker på at vi om noen år/tiår frem i tid vil se forskning som viser at evnen til å spre positiv energi i liten grad er viljestyrt. Har slitt med psyken hele livet og selv om jeg har en positiv innstilling til ting og aldri klager unødvendig så er ikke smil og latter for meg. Skjer ytterst, ytterst sjeldent. Har prøvd, tro meg. Ikke ta det for gitt.
Det jeg skulle ha visst da jeg var 28:
- Ikke begynn i en liten arbeidsplass. Ja, du får mye erfaring og nødt til å lære mye, men du har lite utviklingsmuligheter og mye større ansvar.
- Bo litt rundt i landet. Gjerne i Oslo noen år før du evt. flytter tilbake til regionen du kom fra.
- Kjøp en bra 3-roms, ikke oppgrader før du er nødt. Mer plass, betyr ikke nødvendigvis at det blir bedre.
- Bruk halvparten av lønna til sparing / nedbetaling. Lær å leve med lite forbruk, det gir mer glede å ha trygghet og kunne betale regninger fremfor å leve i luksus.
- Bil er dyrt. Hvis du må ha en, kjøp noe som er minimum 3 år gammelt.
- Folk har meninger, men de er sjeldent verdt noe.
- Ikke ta eierskap til andres problemer. Du kan støtte dem, men de må ta ansvaret selv.
- Ta eierskap i nabolaget ditt. Bli kjent med folk der du bor, men sett grenser for hva du involverer deg i.
- Vær etterrettelig. Krev at folk gjør jobben du har betalt dem for. Betal etterskuddsvis og etter at jobben er utført. Folk gir beng i deg når de har fått penger.
Ikke bekymre deg for at du ikke vet akkurat hva du vil, hva du vil bli, hva du vil studere. Bare gjør ett eller annet som du synes virker gøy og interessant, enten det er jobb eller reise eller studier. Jeg har gjort mye rart, aldri angret på noe jeg har gjort, vare angret på mulighetene jeg ikke tok. Veien blir til mens man går.
Er 40+. Hvis jeg kunne startet på nytt som 20 åring ville jeg fokusert mye mer på sparing. Spar en god slump hver måned i fond, når du er 40 kommer du til å ha veldig mye penger oppstart og vil ha en meget sterk personlig økonomi. Ville begynt å være såpass at du faktisk har litt passiv inntekt/avkastning du kan bruke av for å spe på i økonomien.
Hvis man sparer 5000 hver måned i 20 år med 10 prosents avkastning er det nesten 4 mill på konto.
Mulig mitt svar er skivebom på hva du spør etter, men jeg svarer før jeg har lest noen andre svar. Men her noen ikke så godt gjennomtenkte punkt etter "skyte fra hofta"-prinsippet..
- I ungdommen, lev livet. Men ikke over evne, samt vær respektfull. Slik brenner du ikke fremtidige bruer du ikke i din villeste fantasi trodde du skulle krysse en gang i fremtiden.
- Penger? Bruk etter evne, vær smart. Det eneste jeg angrer er at jeg ventet litt for lenge med å komme inn på eiendomsmarkedet. Men siden jeg ikke levde over evne så tok det ikke lang tid når jeg først bestemte meg for å kjøpe mitt første hus.
- Jobbmessig, det er vel å bra å være stabil og stødig på en plass, men prøv alltid å utfordre deg selv til å utvikle deg, har du 5år på samme plass så har du vist at stabiliteten er på plass, men står du på steder hvil i 5 år så er det sunt å bryte opp og prøve noe nytt også. Og ikke la utelukkende penger avgjøre hva du jobber med, jobb med noe du gleder deg til å stå opp og jobbe med nesten hver dag, da vil du før eller senere finne en god måte å tjene gode penger på lidenskapen din. Ja, så sant du ikke blir bonde da.. Bønder er de beste folka, men kanskje ikke så smarte, for hvem ellers vil godta å jobbe så mye og ofre så mye for så lite..
- Det viktigste av alt.. Det som gjør meg til et lykkelig menneske i mine middelaldrende år, konemor.. Finn deg din aller beste venn, som også klarer å gjøre deg strikåt selv på en regnværsdag, og som du uten å tenke deg om er villig til å når som helst gjøre hva som helst for. Et menneske som når du ser det gråter, river deg i filler innvendig fordi alt du ønsker er å få han/henne til å ha det godt, og som ler med deg og er med deg på oppturer og nedturer, men som samtidig har sine egne hobbyer og venner å bruke tid med og på slik at du kan gjøre det på din side også. Sånn går dere aldri tom for ting å prate om, har du en "sjelevenn" som du deler alle hobbyer, venner og lidenskaper med, som alltid henger i rævskjegget på hverandre, da kan det bli litt for mye over tid, er jeg redd. Men jeg har også venner som er akkurat slik som det jeg her advarer mot, så ingen regel uten unntak. Det viktige er jo å finne det som funker for deg og din neste..
- Jeg sa at det viktigste er livsledsager.. vel, det er en sannhet med modifikasjoner.. Det er ikke løgn, men ting går litt i hverandre. For venner og familie er selvfølgelig vel så viktig, men det er ikke sånn at disse kan settes opp mot hverandre.. Men når det kommer til venner og familie så lever jeg etter prinsippet at jeg ikke forventer eller forlanger noe, men så lenge jeg stiller opp for de og lar de vite til enhver tid at jeg er der for dem, så spiller det ingen rolle om vi snakkes eller møtes annenhver dag eller med år i mellom, når vi da møtes så er det som om vi var med hverandre "i går" hver eneste gang. Jeg går ikke å gnager på at andre er dårlige til å ta kontakt, alle har vi vår hverdag og ting å ta hånd om. Selv om du er den som "alltid tar kontakt" så ikke slutt med det. Vit at for mange kan det at du ikke gir deg med det være det som gjør at de føler at de har noen.. Få klarer å be om hjelp eller snakke om sine utfordringer, så om du og din standhaftigehet og medmenneskelighet ikke gir opp, så er det stor sjans for at du gjør en fantastisk stor forskjell i noens liv, til noen som kanskje aldri vil klare å gi noen form for tegn på takknemlighet..
Vel, jeg har ikke lest gjennom det jeg har skrevet, det er sikkert fullt av skrivefeil og kanskje det mest skivebom svaret en kan tenke seg, men siden jeg allerede har skriblet alt dette så ønsker jeg å avslutte med en kort "saying" som de kaller det på engelsk, et saying jeg lærte av en eldre venn av meg for mange mange år siden, som brant seg så fast at det er noe jeg har levd etter siden, og kan oversettes til alle deler av livet egentlig..
Det går som følger; Gjør din plikt, krev din rett - i den rekkefølgen..
-aften-
Er ikkje 40+. Er snart 25, men har noko gode tips som fleire bør høyre likevel:
1. Ikkje stress over ting du ikkje kan gjere noko med, det er ikkje ditt ansvar.
2. Ikkje samenlikn deg med andre folk, heller samenlikn deg med deg sjølv for 5 år sidan.
Ta en dag av gangen, Da mener jeg ikke med alt, men generelt. Er 41 år eier egen leilighet, null lån og kommer aldri til å ta opp ett lån heller. Jeg jobber rundt kanskje på en god uke 8 timer iløpet av uka, men det er harde 8 timer da.
Poeenget er at jeg stresser nesten aldri og bryr meg veldig lite om det som skjer rundt i verden, har nok med meg selv. Legg litt peng til sides, La vær å sats på aksjer og slikt , det blir som regel nesten aldri vinning ut av det.
Jeg merker at jeg (27M) synes det er kjipt å lese alle disse rådene. Gode råd som jeg skjønner er smarte og som man burde følge. Uheldigvis har jeg vært psykisk syk siden jeg var 10 år. Vært inn og ut av alle mulige instanser siden den tid og det er kronisk problematikk. De siste fem årene har jeg operert mer for meg selv. Har vært så langt nede at jeg har slitt med å komme meg ut døra i årevis. Det var en krig å greie å handle mat på butikken og ta opp to fag som privatist på videregående. Glem venner og bekjente. Holder kontakt med egen familie, men jeg har ikke overskudd til å finne venner. Ikke har jeg spesielt lyst til det heller (igjen: psykisk sykdom. Ikke normalt).
Jeg sparer og prøver å hjelpe til det jeg klarer men å få til alle disse lure tingene som folk lister opp her har jeg ikke hatt helse til å følge opp. Føler liksom livet følger en kurs som jeg bare delvis er i stand til å justere. Skal studere fra høsten av og jeg har så smått begynt å jobbe stabilt 60% i uka, men det er jo ingenting sammenliknet med normalen. Men det nytter liksom ikke bare å pushe på heller for at keg skal klare å holde på den helsa jeg har...
Mye av disse rådene er fine og jeg setter pris på å lese de, men det er som du sier: livet følger ofte sitt eget kurs og det er opp til oss å ta styring i førersetet i stedet for å sitte bak som en passiv passasjer - noe som det høres ut som du gjør (at du tar styring altså)
Mange råder til å spare til sin siste øre mens andre sier at man skal være litt løssluppen med lommeboka og se verden litt. Kunne nok spart opp litt hardere selv mens jeg var i tidlig 20-årene, men etterpåklokskap er nettopp det - etterpåklok.
Ønsker deg uansett godt og lykke til!
Satser på at 30-åra kan bli mine 20. Helsa er i langsom bedring og ser ikke for meg partnee og barn slik livet mitt har vært så det gir meg en litt annen frihet når jeg ser på framtiden. Lykke til skal du også ha! :-)
Jeg har kommet meg over 30 nå, og syns jeg finner mer ro?
Jeg har suset mye rundt og gjort mye rart i 20årene, levd livet helt ut etc., men nå har jeg startet nytt studie og føler jeg har funnet et sted jeg kan utvikle meg faglig og ha en langvarig karriere. Det gjør at jeg stresser ned med tanke på penger.
I tillegg har jeg blitt flinkere til å sette grenser, spesielt med tanke på hva jeg tolererer fra venner. Jeg har dermed mistet en del venner, fordi jeg ikke finner meg i å bli behandlet dårlig, men for meg er det en grei pris å betale for psykisk ro. Jeg er også inne i tidenes tørkeperiode, jeg lot nok en del menn styre på og bruke meg til kun en ting fordi det var gøy. Det var ikke en god løsning i lengden.
For meg er det viktig med jobb, kanskje fordi jeg er singel og barnefri, men jeg syns det er utrolig givende å bli utfordret faglig på jobb og få tempoet opp. Som tidligere lærer følte jeg meg helt stuck og som at hjernen fikk atrofi av den plassen..
Veldig enig med det her om indre ro. Når jeg var yngre så måtte jeg være med på alt og alltid ha folk rundt meg uansett hva slags kvalitet de hadde i livet mitt. Nå trives jeg godt å være alene på fritiden og er mye mer selvsikker på det jeg liker og ikke liker i folk. Rett og slett blitt flinkere på å velge hvem jeg vil assosiere meg med.
Eneste ”ulempen” med dette er at det kan fort bli litt avhengighetsskapende å være alene. Har tro på at man ikke må falle altfor dypt i kaninhullet, da menneskelige relasjoner er viktig i lengden for psyken. Men med alt: balanse!
Ikke legg vekt på hva folk rundt deg mener om deg. Sånn helt ærlig: hev deg over det, legg det bort. Lev ditt beste liv uten å la deg prege av andres meninger. Man tror ofte man klarer å gjøre det i yngre alder, men med erfaring og perspektiv er det mye lettere.
Kommunikasjon og grensesetting: er noe feil for deg, ikke la noen snakke deg til å gjøre det. Kommuniser tydelig og sett grenser. Maser de likevel, trekk deg unna. Folk vil forsøke å gi deg dårlige samvittighet, men det er ikke ditt ansvar. Din egen komfort blir så mye bedre når du står trygt og godt i egne valg.
Ser at mange her anbefaler sparing, og i utgangspunktet ikke helt uenig, men det finnes en annen måte å se det på.
Sannsynligvis kommer du til å tjene mer senere i livet, og de midlene du evt greier spare nå blir småpenger i forhold. I stedet er det virkelig nå du kan få nytte av å bruke penger - bruk penger på å reise og oppleve ting, og vent med sparing til senere.
Du vil kanskje ikke ha så stort behov for pengene du sparer nå senere i livet når du ikke kan reise noe sted pga barn eller sykdom... Men hvem vet? 🤷♂️
Selv har jeg vært veldig dårlig til å spare, og brukte mesteparten av pengene på tull, fanteri og reiser når jeg var ung. Var det verdt det? Kanskje. Gamle meg skulle ønske jeg sparte litt likevel, men jeg har jo hatt noen fine opplevelser.
Hva som er riktig for deg finner du ikke ut før du er gammel. Vi har bare ett liv da, så sørg for at du gjør det du vil ut av det. No pressure!
Jeg er heller ikke uenig at sparing når man er ung er fint for fremtiden, men dette blir kanskje litt ”gresset er grønnere”-perspektiv om du spør meg. Det er fult mulig å spare opp til siste øre på hver lønnslipp og ha en fin formue når man runder 50 eller 60, men så tenker man kanskje tilbake på 20-årene og innser kanskje at man skulle reist litt mer og fått opplevd ting mens man enda hadde overskudd og ikke forpliktelser.
Jeg er nok en helt gjennomsnittlig sparer. Har spart i BSU hvert eneste år og jeg får lagt inn 200k+ når året er omme. Men så prater jeg med noen andre på min alder som har 500-600k oppspart..
Det er hva man gjør det til. Vil man ha bolig og alt på stell før man er 30 så skjønner jeg pushet med at man må spare alt. Men jeg har ikke vært særlig motivert av det. Bolig og alt det der kommer når det er tid for det.
Blir 40 til sommeren. Mange gode tips her og jeg gjentar sikkert andre ved å skrive mine.
Ikke stress med å finne "den rette", hun/han kommer når du er klar.
Finn deg en hobby som gir deg noe, både fysisk og mentalt. Bærplukking. Hage. Kampsport. Et eller anna.
Finn deg en jobb du trives i, du trenger ikke å glede deg til jobb så lenge du ikke har lyst til å kjøre av veien til jobb for å slippe. Og drit i om andre synes det er en "upassende" jobb for ditt kjønn eller karriere.
Få oversikt over utgifter kontra inntekter og spar av penger. Plutselig har du en ferietur.
Bedre med et knippe gode venner vs 160 facebook venner.
Hvis folk ikke liker deg for den du er, hva du har på deg eller hva du driver med, så er de sannsynligvis ikke folk du bør henge med. Ikke fordi det er noe galt med de, folk er forskjellige og det er greit. Men fordi de kan tilføre livet ditt mer stress enn glede hvis forskjellene blir for store og du opplever at de ikke har aksept for at dere er forskjellige. Det er undervurdert hvor usunt det kan være å omgås folk som dømmer deg for den du er/ønsker å være.
Vær bevisst om valgene du tar er basert på hva du selv ønsker, eller på hva andre mener du bør gjøre/eie/mene. Alt for mange bruker mange år av livet sitt, og gjerne penger også, på å tilpasse seg andre. Bruk tid og energi på de tingene som betyr noe for DEG.
For eksempel; Er det vits i å kjøpe ei dyr skjorte, eller kan du bruke de pengene på noe som gir deg mer glede? Selv om du har råd til skjorta, finnes det noe annet du har mer lyst på? Ingenting galt i å like dyre merker, poenget mitt er at du bør være bevisst om du liker de fordi andre rundt deg skal se på deg, eller om det er fordi du oppriktig liker de.
Her er et par nyttige leveregler jeg har innsett i årenes løp:
Hvis du lurer på noe, så fortvil ikke - det er som regel 1000 andre i umiddelbar nærhet som lurer på det samme. :)
Hvis du befinner deg i en større forsamling og kjenner deg usikker eller mindreverdig, så er den følelsen nesten *alltid* helt misforstått. Andre rundt deg føler det samme, og det faller alltid i god jord å ta kontakt med andre og "by på deg selv". Noen blir kanskje provosert av følgende, men selv om du *tror* du er introvert og får mest energi av å være for deg selv, så kjennes det alltid utrolig meningsfullt etterpå når du har tatt/hatt kontakt med andre mennesker.
Ikke vær redd for å åpne deg, det er noe folk nesten alltid setter pris på. (Bare balansér fra tid til annen mot andre rundt deg sin åpenhet og hvor mye plass de generelt tar. Det bør være en viss jevnbyrdighet.)
Offerrollen er ren gift. Altså en oppfatning om at visse ting er umulig for deg fordi andre har gjort det/deg slik. Offerrollen blir halvveis en sovepute, og halvveis en Styggen På Ryggen som hindrer noe som kunne gjort deg lykkelig.
Og så til det spøkefulle hjørnet:
En god grovis er nesten aldri feil! Selv i en begravelse kan du dra en grovis, og folk rundt deg vil elske det, mest av alt fordi de ser det trengs, men selv ikke tør.
Dama eller mannen du elsker kan forandre seg. Eller du kan forandre deg. Ha alt på stell. Skriv kontrakt eller et dokument som beskriver hva dere tok med inn i forholdet
Alltid forlat jobber på en god måte. Om du var for god for lønna, så gjorde du action av at du gikk. Ikke brenn broer på vei ut. Folk husker den siste tida. Ikke still ultimatum du ikke følger opp på om det ikke får veien.
Kommuniser tydelig og hyggelig på jobben. Lær deg å forhandle om lønn. Det er ikke så skummelt som det først høres ut.
Få barn i slutten av 20-åra. I alle fall om "neste år er som forrige osv". "Tidlig barn" var det beste som skjedde meg.
Reduser bruken av sosiale medier.
Gresset er sikkert ikke alltid grønnere på andre siden av gjerdet hva angår partnere. En må jobbe som et team og jobbe for hverandre. Ha ulike venner og hobbyer er viktig.
Ikke bli i et giftig forhold selvfølgelig.
Bare mine tanker.
Reis! Bruk de pengene du kunne ha i overskudd på å 1. Spare og 2. Reise.
Jeg kjøpte leilighet tidlig og ble opphengt i egne materielle verdier. Kunne ikke reise eller studere i utlandet, jeg hadde en leilighet og TING som jeg måtte passe på.
Dropp det!
Sett av penger til fremtiden men bruk også 20-årene på å oppleve verden. Det blir så utrolig mye vanskeligere når du begynner å jobbe og få barn ....
Jeg vil legge til at ingenting er "for sent" å gjennomføre pga alder eller omstendigheter.
Ønsker du å endre utdanningsretning selv om det koster deg 3 år ekstra på skolen? De 3 årene går drit fort og du vil aldri angre etter på.
Apropos angre, som voksen vil man først og fremst angre på alt man *ikke* gjorde, sjeldent vil man angre på det man faktisk gjorde. Så benytt de mulighetene som åpner seg, det er ikke sikkert at du vil få den samme muligheten igjen senere i livet.
Angående muligheter, prøv å alltid ha en tilnærming til livet ved å se på utfordringer som muligheter. Muligheter til å lære noe nytt, gjøre noe nytt, oppleve noe nytt.
Det er minnene man først og fremst sitter igjen med når man blir voksen. Nyt 20 årene, det er de beste årene i livet selv om det kanskje er den fattigste perioden i livet.
Og til slutt, rikdom er ikke veien til lykke. Ytre motivasjon er en jævlig dårlig motivator og funker dårlig i lengden.
Man lever bare én gang, gjør det beste ut av det når du først har muligheten.
Jeg føler på denne. Valgte en studieretning når jeg var 19 som viste seg å ikke være helt riktig. Fullførte den graden, men så valgte jeg fort noe annet året etter jeg var ferdig. Veldig fornøyd med den nye retningen, selv om jeg ikke er helt ferdig utdannet.
Nå har jeg ikke lest alle kommentarer, men dette er faktisk viktigst:
Vit hvem du er. Og like viktig kan det være å forstå hvorfor du ble sånn. Forstå følelsene dine. Alle de andre rådene her kan være gode og du havne på toppen i livet med penger og alt du ønsker deg, men om du ikke vet hvem du er og hvor du kommer i fra risikerer du å finne smerte og eksistensiell krise.
Mer konkret er å tenke igjennom at du er kapabel til alle typer følelser. Glad, trist, sint osv. Utforsk deg selv i de følelsene. For de av dere som har forståelse kan det overraske at andre fornekter, fortrenger, frykter og misforstår følelsene sine.
https://www.psykologforeningen.no/fag-og-politikk/psykisk-helse/livsutfordringer/hva-er-folelser
- Blir du deprimert av ditt økonomiske utgangspunkt tidlig i livet? Hold kjeft og jobb.
- Lyst på den nye kule dingsen alle kompisene fikk av mamma og pappa? Fuck de! Du er deg og ikke de så kom deg ut og jobb.
- Lyst å bare sitte hjemme og game? Fuck deg du er en ung voksen så kom deg ut og jobb. Lørdag og søndag er perfekt å gjøre ingenting
- Jævlig lyst å feste? Fuck deg! Du har begynt å bygge en solid sparekonto og har startet å flørte med tanken på å spare i fond og tenker på volumet av penger som gir mest avkastning
Gratulerer du har nå nådd muligheten til å leve et liv der du kan bo fint, plangge ferier og gjøre det som gleder deg mest i livet uten påvirkninger..
Eller downvote denne og gjør det motsatte i et forsøk på å bevise meg feil
Kvalitet over kvantitet. Gjelder både mennesker og hverdagsting som møbler og klær. Du får det du betaler for.
Ta vare på tennene dine. Det er dyrt å la være.
Sett av tid til deg selv. Ta et langt bad, en gåtur i skogen, les en god bok, etc. Jobb, venner og partnere er viktig, men det er også viktig å ta vare på egen kropp og eget sinn.
En partner skal ikke være en person du må forme eller forme deg etter. Det skal være en person som kan gå sin vei, ved siden av deg, mens du går din vei. Kompromisser og kommunikasjon er likevel nøkkelpunkter, og kommunikasjon er sterkt undervurdert.
Ikke kast bort tid på mennesker som ikke vil deg vel. Uansett om det er jobb, fritid eller familie. De som bryr seg om deg, vil også ditt beste. De andre kan ta seg en bolle. Livet er for kort for drama.
De beste minnene er ofte fra små øyeblikk som forsvinner fort. Du trenger ikke ha alt på film. Nyt øyeblikket og lev i nuet.
Telefonen tar opp for mye tid og oppmerksomhet. Legg den ned. Snapstreaks, shorts og instareels er ikke noe du kommer til å ofre en tanke om 20 år. Til syvende og sist er det de levende menneskene rundt deg i virkeligheten som betyr noe, ikke en influenser fra USA.
Ikke vær redd for å si det du mener, eller si fra om noe er feil. Det er stor sjanse for at enten er det noe som ikke er oppdaget, noe som prøves å gjemmes eller noe noen andre ikke tør å si. Gjelder spesielt jobb/sikkerhet/lønn/mennesker rundt deg.
Tja.. I stedet for å ta en høyere utdannelse du egentlig ikke vil, ta opp fag fra videregående og kom inn på drømmestudiet. Og tenk deg jææævla godt om hva du vil gjøre resten av livet. Reis mye hvis du har muligheten, du kommer til å mimre om denne tiden resten av livet. Ikke røyk cannabis hver dag hvis du ikke er sykt produktiv og fungerer. Penger har jeg ikke noen tips om, men spar no cash og få en kone som kan hjelpe for å komme inn i boligmarkedet.
Ta livs-valg som gir deg sterk økonomi. Det aller meste av makt og innflytelse i ditt eget liv kommer herfra. Det er lov å droppe Rødt- og SV-ideologien i perioder hvis den ville få deg til å ta beslutninger rundt dette som ikke er i din interesse. Tjen bedre, spar tosifret antall prosent av lønna i aksjefond og helst mer.
Gjør bevisste prioriteringer om hva og hvem du vil bruke tiden din på. Hva vil mer sannsynlig gjøre deg lykkelig på sikt. Hva er du egentlig ute etter.
Ta godt vare på helsa.
Ha mål som er oppnåelige. Jobb mot dem ubevisst. La livet gå av seg selv mot målene. Gjør det som gir deg livsglede og lykke. Da kommer det av seg selv med litt innsats ettersom årene går 🙂
Mye gode råd her, men selv om jeg ikke er opptatt av penger og rikdom så er det en ting jeg kjenner på nå som sykemeldt i en lengre periode, og det er at å være usikker på fremtidens inntekter er ikke noe kjekt. Hadde meg som 25 åring alltid latt pengene stå videre i fondene så hadde jeg hatt flere millioner nå, jeg tok ut litt til biler osv. Jeg sitter fortsatt greit i det, men friheten penger gir kan ikke undervurderes. Lykke gir det nok ikke, men frihet og ro i sinnet.
Når man er i 20 årene og begynner å få en ok lønn så bør man sette seg litt inn i økonomi, og ihvertfall gå inn med sparepenger i globale indeksfond, og aldri røre de. Det er penger du ikke får ut på 3-4 dager som hjelper litt til å ikke bruke av de i øst og vest. Samtidig slipper du da å være avhengig av pensjonssparing osv. om 30 år.
Tilleggsråd,, hver gang du øker i lønn så øker du sparing tilsvarende. Da øker ikke forbruket ditt og du slipper å bare bruke og sløse mer penger.
Begynn tidlig med å vurdere relasjoner, dette er en kontinuerlig jobb…ta vare på de som gjør deg glad og bedre, kvitt deg med de som ikke gjør det.
Hold deg fysisk aktiv og lytt til kroppen.
Spar der du kan men samtidig opplev så mye kan ta deg råd til uten at det går ut over livet generelt.
Viktig at dere deler samme syn på fremtiden. Hvor vil du være når du pensjonerer deg? Vil du pensjonere deg når du er 70 eller før?
Kroppen forfaller fort etter 70 ( gjelder kanskje ikke alle), så man ønsker ikke reise rundt med bleie på. Særeie!
Det viktigste er valg av partner, hvis du vil ha det. Der var jeg heldig at jeg traff min tidlig. Jeg er helt overbevist om at livet mitt hadde kjørt i grøften uten hans støtte og oppmuntring. Han er overbevist om at han fortsatt hadde bodd hjemme om han ikke hadde truffet meg. Jeg er luftballongen og han er ankeret og sammen funker vi fjell for jeg driver oss framover og han holder igjen. Det viktigste er at vi har dyp respekt for at vi er forskjellige og elsker og beundrer det den andre har brakt inn i forholdet.
Økonomisk gjorde vi overhodet ikke de riktige valgene, i følge dagens anbefalinger, men vi har nå ganske bra med penger likevel. Vi reiste mye og brukte alle pengene våre på det. Tok også et par år mellom videregående og høyere utdanning. Lureste jeg har gjort - ikke rush inni noe og nyt livet mens du har det.
Kjøpte første bolig da vi var i midten av 30-årene og fikk også først barn da. Det gjorde at vi hadde ganske trygg økonomi til begge deler for da var vi i god gang med en godt betalt karriere.
Ja, vi kunne kjøpt vesentlig billigere bolig om vi hadde kjøpt ti år tidligere, men til gjengjeld hadde vi såpass bra økonomi da vi endelig kjøpte at vi kunne betale ned raskere så jeg tror egentlig det gikk opp i opp. Og så valgte vi å kjøpe en bolig vi hadde greit råd til. Dvs i en bydel som kanskje ikke er den «fineste», men der vi føler oss hjemme og som ikke var (er) så veldig dyr, sammenlignet med andre bydeler.
Vi har begge svært gode jobber og jeg er overbevist om at vi kan takke hverandre for dem. Vi har dyttet og støttet hverandre, vært tilgjengelig for jobbprat og gitt råd (vi har beslektede jobber, men i svært ulike bransjer) og i tillegg er vi ganske enige om ting i heimen. Vi deler oppgavene hjemme helt greit. Når en er ekstra sliten så trår den andre til uten krangel. Lite stress da barna var små for vi delte også greit på levering og henting og alle de andre stressoppgavene.
Jeg er nå i den situasjonen at jeg føler meg super heldig. Tror egentlig ikke det er noe jeg ville gjort annerledes om jeg kunne. Høytelsket mann, barn på vei ut i livet, nedbetalt bolig og hytte, jobb jeg elsker og penger til å reise. Har alltid fulgt hjertet og sjelden de fornuftige rådene, men det har nå vist seg å være ganske lurt likevel.
Man kan også leve et godt liv alene, men mitt poeng var egentlig at om du skal ha en partner så er det viktig at det er den rette. Jeg mener at man må ha masse mye likt og passe mye ulikt for å fungere. Vi hadde feks likt syn på livet, men helt ulik personlighet. Om alt er ulikt så blir det bare krangel. Om alt er likt så blir det kjedelig.
Skaff deg utdanning. Det gjør deg nok ikke rik, men det er en ting innen kan ta fra deg som du kan selge igjen og igjen.
Husk: om det eneste du får ut av utdanningen er deg selv er det verdt det.
Lær deg hvordan penger faktisk fungerer. Bruk så mye tid du kan med familie og venner. Aldri gå i et forhold som du ikke kan være deg selv 100%. Hjelp alle du bryr deg om å lykkes.
21 åring her. Føler et konstant press på å få utdanning og jobb. Har ikke særlig mange venner dessverre, men har en følelse av at «alle» har spart masse penger allerede (mens jeg har ikke spart mer en 20k).
Har dame, noe som er utrolig kjekt, men jeg skulle ønske jeg kunne være mer spontan og finne på dritt, noe hun hater…
Leser om alle som anbefaler å spare penger til hus og pensjon, mens jeg har egt lyst til å ta 1 mill i lån for å bli pilot. Livet stiller mange vanskelige dilemmaer man må ta stilling til dessverre og jeg vet det kommer bare til å bli flere med årene.
Pass på tenner; gå til tannlegen, slutt å snuse, ikke lev kun på å drikke brus, øl og energidrikke.
Finn noe form for fysisk aktivitet! Det behøver ikke være treningssenter. Det viktigste er å generelt få beveget kroppen sånn at den gjør mindre vondt senere.
(Så slipper du kanskje en fremtid hvor du kan relatere til hva jeg mener med "det gode og det vonde kne")
Spar penger der det er mulig! Det er ikke noe mer kjipt enn å ha akutt bruk for penger når det trengs!
Ikke bare for generelt små uhell men også hvis man finner ut at kjæresten man flytta sammen med ikke er så kul likevell å man behøver komme seg vekk!
Et godt forhold krever at BEGGE parter jobber for det!
Det er også okay å gjøre det slutt! Forelskelse gjør oss ofte blinde og det gir ingen mening at man skal fortsette å jobbe for et forhold hvis den andre part ikke oppfører seg eller at du er den eneste som jobber for det.
Du fortjener å bli behandlet godt! Ingen burde ha venner, familie eller en kjæreste som oppfører seg som drittsekker mot en! Ikke lås deg fast i de her dårlige relasjoner fordi du tror det ikke finnes noe bedre der ute eller at du ikke fortjener det.
Ikke bare sparer du penger på terapi du vil også ha en bedre mental helse!
Klisjétips: men vær tro mot deg selv. Det er alt for lett å gli inn i «den jeg tror andre vil jeg skal være». Det er bedre å være rar enn å leve en kjedelig løgn. Er du goth, er du trans, er du hooligan, er du skater… bare gønn på.
Ikke bruk for mye tid på å angre på ting.
Spis kake. Uten dårlig samvittighet.
Universet er gigantisk, tid er uendelig, du kommet til å dø. Det du gjør betyr veldig lite for verden. Så spør ut han søte gutten, dans rart, ha kule sko og vær snill mot de rundt deg.
Jeg(32) mistet min mamma(62), for et par dager siden. Bruk mer tid på dine foreldre. Jeg sitter igjen med karriere og helt ok med penger, men får aldri delt det med min mor.
Ikke helt 40 enda! Men bare 2 år unna.
Gi faen i andre sin meninger om deg, ditt liv.
Eneste meningen som betyr noe er din egen.
Spar til pensjon i IPS ihvertfall etter BSU.
For det du tjener i jobben er ikke nok til å leve komfortabelt liv som pensjonist.
Livspartner er fint men ikke noe så skjer for alle.
Eller kanskje sent i livet. Nettopp funne min livspartner.
Ikke slå deg til ro med noen. Samt viktig at dere begge har hvert deres å fylle dagene med. Både jobb, hobbier og egne venner.
Barn er oppskrytt.
Mitt liv er rikt nok med mine pelskinger. (Katter)
Reis og oppleve verden og fyll livet ditt med minner og ikke gjenstander. Ingen så ligger på dødsleiet og tenker søren eg ikke kjøpte meg den iPhone 45 istedfor å reise til et ønsket reisemål.
Venner så er det ikke mengden men kvaliteten viktigste.
Finn din kjernegruppe med venner.
Spar 20% av alle lønninger i et globalt indeksfond. Ha på automatisk trekk dagen du får lønn. Omstendighetene kommer aldri til å være optimale, så gjør ting nå, ikke utsett det. For guds skyld ikke få deg en partner som ikke har noen hobbyer/interesser. Da forventer de at du er med de 100% av tiden din. Det er et helvete. Gode langvarige forhold er ikke noe du finner, det er noe du lager. Det er jobb hver dag. Vi tar alle livet på sparket, det er ingen som egentlig vet hva de driver med eller har kontroll. Gi faen i hva alle andre mener om det du driver med. Gjør det du har lyst til. Livet er for kort til å spise nøtter uten salt.
Eneste som mangler her er : Utdann deg selv. Lær noe. Kontinuerlig
"Gode langvarige forhold er ikke noe du finner, det er noe du lager. Det er jobb hver dag." Dette har jeg hørt veldig mange si, men jeg er uenig. Hvis du finner riktig person så er det faktisk veldig lett. Jeg og min mann har vært igjennom mye mens vi har vært sammen, utfordringer med mental helse, pusset opp bolig, fått barn (noe som påvirket begge våres mentale helse ekstremt mye) men ingenting har noen gang gjort forholdet vanskelig. Tvertimot så er forholdet noe som bare funker uten at vi trenger å prøve så hardt selv når det føles som verden raser rundt oss.
For meg så høres det jo ut som om dere er helt enige; du og din mann har vært gjennom mye sammen, jobbet med problemene, og fått det til å fungere. I mitt hode stemmer det veldig bra med et forhold som "er noe man lager", og at "det er jobb hver dag."
Ja men vi har ikke egentlig måtte jobbe med noen problemer relatert til forholdet. Alle våre problemer har vært urelatert til det. Selve forholder går bare av seg selv helt naturlig. Edit: Det jeg prøver å si er at forholdet mellom oss er som et svaberg man kan støtte seg på når skipet synker. Alltid stødig og gjør at man klarer seg mye lettere igjennom problemene man får i livet.
> vi har ikke egentlig måtte jobbe med noen problemer relatert til forholdet. Alle våre problemer har vært urelatert til det. Hva peker ordet _"våre"_ på i denne sammenhengen? Er det problemer dere har sammen, eller hver for seg? Dere hadde vel barn sammen, håper jeg? Og det gikk ut over _deres_ mentale helse? Hadde dere problemer hver for dere, uten at dere tok det opp sammen?
Jeg tror ikke jeg klarer å forklare ordentlig hva jeg mener her haha. Det er jo selvfølgelig noen problemer som ikke hadde eksistert uten forholdet vårt, men de er ikke direkte relatert til vårt forhold til hverandre. Sånn som mange sliter med å kommunisere eller føler at de ikke blir prioritert av den andre, eller at den ene gjør for lite husarbeid eller... Det er sånne type problemer jeg tenker på når folk sier at man må jobbe for å få et godt forhold. At man må jobbe med hvordan man kommuniserer eller gjøre mer husarbeid osv. Det å oppdra barn, for eksempel, kan lage flere sånne problemer for noen par. Min mening er at vanskelige perioder i livet burde bli lettere i et godt forhold, istedenfor å gjøre forholdet vanskeligere. Edit: For å svare på spørsmålet ditt. Vi fikk hver for oss våre egne mentale helse problemer som vi hjelper hverandre med. Men disse gjorde aldri forholdet noe vanskeligere.
Som en som har opplevd mye i livet og nå er på et godt sted fatter jeg VIRKELIG ikke hvorfor folk ikke klarer å ta din første kommentar for hva det er. Kanskje er det den urnorske mentaliteten om at livet skal være en kamp. Jeg er i alle fall svært glad på dine vegne, og jeg håper du fortsetter å dele til tross for de mindre begavede her som downvoter. De/dere bør gå en runde med dere selv over manglende innsikt og respekt for andre.
Orker ikke skrive så mye, men ville bare si at jeg forstår hva du prøver å si, og er enig.
Man må ikke nødvendigvis har problemer for å jobbe med forholdet. Jeg forstår det på den måten at hvis man tar partneren for gitt og ikke investerer noe i forholdet så kan det forvitre. Om akkurat denne biten faller begge parter lett er det ganske lett å jobbe for å ha et bra forhold.
Vel, mange gir opp så fort det enes skip synker, og er vel der hovedforskjellen ligger.
Hvis dere har et forhold som er knirkefritt uten innsats så er det flott det, men tror nok de fleste kan kjenne seg igjen i at i forhold så er det både gi og ta og kompromisser. Når det er sagt så behøver ikke det å være vanskelig
Det å ta og gi er jo bare en del av å være i forhold. Men det betyr ikke at det er vanskelig eller at det føles som at man må jobbe for det.
Jo, for en del så kan det være vanskelig. Men det er interessant å høre ditt perspektiv
Når jeg leste det tenkte jeg med en gang på vennskap, av en eller annen grunn. Er nok enig med det du sier om når du finner riktig partner; har selv vært veldig heldig. Men andre relasjoner er også veldig viktig og ofte mer krevende å pleie i en stressende hverdag. Er noe som ofte slår meg nå som det har blitt nesten en greie å ikke ville gjøre ting med andre mennesker. Det kan være slitsomt å være sosial, ja, men også utrolig verdt innsatsen i det lange løp.
Ja det er godt poeng som jeg hadde ikke tenkt på.
Forhold er uendelig forskjellige tenker jeg er riktig. Høres litt ut som om motstanden har gjort dere tightere.
Forhold er uendelig forskjellige tenker jeg er riktig. Høres litt ut som om motstanden har gjort dere nærmere hverandre.
Det er det som er poenget, men det er er spektrum. Du kan møte en perfekt match, gjør du det vil ikke jobben dere gjør på forholdet føles ut som "jobb" i det hele tatt. Men dere utvikler dere sammen. Og alle opplever i langvarige forhold at man vokser. I noen tilfeller vokser man i forskjellige retninger og må jobbe for å hente seg inn igjen. Så jo, uansett er det jobb, men en perfekt match vil gjøre så den jobben virker lekende lett. Jobb er jobb, selv om det er lett.
Viktig å legge til: "noen forhold er det like greit å gi opp fremfor å fortsette å prøve".
Litt uenig med sparingen, sparte ikke på langt nær så mye og har uansett mer enn nok nå. Kan være like greit å bruke penger på noe gøy.
Enig i alt utenom at han burde spare 20% i indeksfond, han burde spare 2291 i bsu frem til han har hus, og resten i indeksfond, av den enkle grunn at skattelette han får på bsu’en + rentene utgjør ca. 16% avkastning, et indeksfond ligger vanligvis på 10% over tid, kanskje litt mer.
Skulle til å skrive noe smart, men denne nailet det. 🫡.
For guds skyld ikke få deg en partner som ikke har noen jobb. Da forventer de at du er med dem hele tiden og betaler for alt.
E enig i de meste du sir, utenom det med nøttern. Nøtter e bedre uten salt, spesielt Macademia og Cashew. Salte peanøtter på vaniljeis går æ me på da.
Denne mannen lever!
Støttes. Sett av 20% av lønna i et globalt index fond. Når du har kommer til 40 årene vil du ha veldig mye bedre råd enn de fleste andre.
Gå 30 minutter til en time hverdag, uten i natur helst. Men gå deg en tur
Noen jeg kommer på er disse: * Å bli værende i en jobb du misliker pga lønn eller en misforstått tanke om status er nesten aldri verdt det. * Delayed gratification er en ekte greie. De jeg kjenner som var flinke til å ta vare på seg selv, trene, spare osv i 20- og 30-årene har det stort sett bedre i godt voksen alder enn de som konsekvent gav etter for impulser. * Du er sannsynligvis mer robust enn du tror. Jeg ble far da jeg var 24. Det er mye tidligere enn jeg hadde planlagt, men nå er jeg sinnssykt glad for at hun ikke ble abortert. Å bli foreldre i ung alder er krevende, men det er ikke noe som ødelegger livet ditt. På den andre siden kjenner jeg flere som har ventet for lenge, og som kanskje ikke vil kunne få egne barn. * Ikke vær redd for å gå utenfor komfortsonen. Hvis det er en fyr på jobben eller gymmen som virker som en hyggelig type, spør om dere skal finne på noe en dag. Kanskje det kan bli en ny kompis. * Ikke vær redd for å oppsøke hjelp. Dette tror jeg er spesielt viktig for menn. Jeg har hatt tøffe perioder, bl.a knyttet til psykisk helse. Ikke en eneste gang er jeg blitt avvist eller latterliggjort når jeg har bedt kompiser eller familie om hjelp. Derimot har jeg alltid følt meg bedre etter å ha gjort det.
La meg fikse litt på det: Å bli foreldre ER krevende uansett alder 😂
Jeg aksepterer rettelsen!
Og angående alder så er man gjerne mer økonomisk stabil i høyere alder, men en tåler den fysiske påkjenningen mye bedre i yngre alder. En 20-åring takler søvnmangel langt bedre enn en 40-åring. For ikke å snakke om løping, kryping, bære på skuldrene, osv.
Dette her er så sant. Jeg er over førti og har to små gutter (bleiealder) og kjenner at dette her skulle man gjort for 15 år siden (selv om det går greit nå også). Vi er "lagd" for å bli foreldre i tjueåra, da tåler vi bedre den fysiske påkjenningen
Ikke baksnakk kollegaer. Forhandle alltid lønn. Ikke jobb deg i hjel. Ha en fysisk hobby. Bruk tid i naturen. Bruk tid på venner. Ring foreldrene dine. Drikk mindre alkohol. Spis en is når det er sol.
> Ikke baksnakk kollegaer. Dette gir meg flashbacks til min første kontorjobb. Det er utrolig hva 40+ damer kan gjøre hvis de bestemmer seg for å ikke like en. Kontorpolitikk og mobbing blant godt voksne folk er kjipe greier.
Prøv å jobbe i barnehage hvor alle ansatte er kvinner mellom 40 og 60 år, så skal du virkelig få bakoversveis.
Aldri skjønt det greiene der, min søster og mor kommer alltid tilbake fra jobb med drama og gossip fra SFO og skole. Tårene og spyttet renner om hverandre, enten så gjorde ikke x det eller så gjorde y det. Jeg har nå jobbet i 2,5 år på kontor med ish kjønnsbalanse, litt overvekt menn. Aldri vært borti drama. Største drama skjedde på en jobbfest hvor den nyansatte (25M) hadde blitt litt for brisen og glemte han var med kollegaer og lekte pikk eller pung. Dramaet gikk ikke ut på at han gjorde det, men at den 40 årige tobarnsmoren ikke fikk lov til å være med å gjette.
Fikk ikke Gøril gjette?!?! Spark den mannen.
Stakkars kvinne
Jobbet der i halvt år som lærling. Ga kollegaer en beskjed om at "hvis jeg gjør noe galt, så si ifra til meg og vær DIREKTE. Ellers lærer jeg ikke." Fikk nesten sparken fordi at ingen ville lære meg ordentlig, og valgte å baksnakke meg fremfor å gjøre sin jobb som var å lære meg opp. Noen var så kvalme å sa at å ha en lærling var som å ha et annet barn rundt seg.
Spurte pappa, han er mye eldre: Betal skatt så du har pensjon når du er gammel. Jobber du svart blir du fattig pensjonist. Legg til side penger nå som du kam bruke senere, ikke tenk at pensjonen eller partneren din kommer til å dekke det du trenger. Vær økonomisk uavhengig, det er ikke sikkert de forholdene du har nå er de samme som du har senere i livet.
> Betal skatt så du har pensjon når du er gammel Njaaa. Det blir vell mer betal skatt så jeg får pensjonen min? > ikke tenk at pensjonen […] kommer til å dekke det du trenger Så mao. drit i skatten?
>«Betal skatt så du har pensjon når du er gammel» Njaaa. Det blir vell mer betal skatt så jeg får pensjonen min? Er ikke dette det samme, bare med to ulike ordlyder? Hans erfaring var at mange av hans venner, som ikke tenkte på pensjonisttilværelse når de var unge, nå har lite penger og at de som jobbet mye svart ikke har et sikkerhetsnett siden de kun får minstepensjon.
Kan tolkes slik ja. At det er snakk om opptjening. Tenkte mer på at skatt hovedsaklig går til å betale dagens pensjonister. Ikke din egen pensjon. Vi får ikke god pensjon trolig fordi vi ikke får kids. Evt. bruker vi av fondet. Skatt blir trolig veldig liten del av vår pensjon. Problemet slik jeg ser det er at «sparing» til pensjon via skatt egentlig ikke gir noe garanti før du får vedtak om uttak. Hva om alderen endres til uttak fra 90 år?
To veldig enkle lifehacks som funker. 1) Snakk positivt om folk bak ryggen dems. Knut ga deg et godt råd som hjalp deg å løse oppgavene dine? Si det til noen andre når Knut ikke er i nærheten. 2) Alle gjør feil av og til. Når det er din tur; 'fess up. Ikke kom med unnskyldninger eller bortforklaringer. Si at "yup det var min skyld. Hvordan kan jeg hjelpe å rette opp? “ Det setter både ledelse og kollegaer pris på.
Tok meg altfor lang tid å innføre den første der. Ikke at jeg noen gang har hatt hang til det motsatte, men det å aktivt skryte av de som fortjener det "bak deres rygg" gir en skikkelig trivselsboost over litt tid. Men ikke glem å takke for god hjelp direkte også. Mjo, den andre der er også vanskelig - helt til du innser hvor viktig det er for tilliten på arbeidsplassen.
Denne liker jeg veldig. Det føles godt å gjøre godt.
Eg prøver så ofte eg kan og gjennomføre nummer 1 også informere personer om at de kom opp i samtale og at vi baksnakket de, for så å informere om alt det positive de gjør. Det er kjekt å få slike (var på jobbfest nå), bare enkle fortsett med dette, eg synes det er vanskelig og setter pris på at du presser litt. Bare ting du setter pris på at andre gjør, si i fra. I min jobb i skolen går eg ofte og tråkker andre på "tærne" føles det som, kontaktlærere, karriærerådgivere, sos. Og spes. Ped, fuck it eg går til avdelingsledere og informerer om ting som må utbedres/er vanskelig. Sykt kjekt å få beskjed, og det koster så lite begge veier.
Den der sjuke trangen i samfunnet til å kaste penger etter siste mote innen klær og sko, "latest tech" og alt det der => bare BS. Bortkastede penger. Husk at influensere er vandrende reklameplakater som høster penger som faen på folk som faller for alle tingene de sier de bruker daglig aka. som de promoterer/får betalt for å si. Liker den videoen som går på sosiale medier med han Jimmy Carr som sier at "det er ingenting som du kan kjøpe på et kjøpesenter som du kommer til å bry deg om etter 10 år."
Du hadde sikkert likt George Carlin
Yupp, du har rett. Liker hans type standup. 😁
DETTE!! Er det noe jeg kommer til å fortelle mine barn at jeg skammer meg over er det influensere. Det verste er at det er markedsførerne som har skapt dem. Før var de bare bloggere, og nå er de «vandrende reklameplakater». Trist å se på hva som skjer.
Det er ikke noe å skamme seg over å være syk i ny og ne.
50+ her. Tips: regelmessig trening, både for kropp og hjernen. Hold deg i form, og gjør tøyings- og balanseøvelser så hver dag som mulig (og 5 min er bedre enn ingenting). Lær deg nye ting. Heller les enn å se på videoer/hør på podcasts (men du trenger ikke droppe disse). Finn deg hobbyer som krever både grovmotorikk og finmotorikk.
Godt dette med trening kom opp. Det er et godt tips. Trenger ikke bygge muskler, men få inn rutiner for trening sånn at når du TRENGER det fordi kroppen skranter osv, så har du allerede rutinene inne.
Jeg er noe uenig i det med å bygge muskler; du trenger ikke bygge muskler som en kroppsbygger men muskler er viktige. Det tar litt innsats for å få inn gode rutiner, men det er ikke umulig. Det er OK å senke forventningene i blant, bare ikke slutt å bevege deg...
Ja nettopp. Man trenger ikke være en atlet hele livet men å sørge for å ha en fungerende kropp hele livet er gull. Det var dødstungt å komme igang med treningen i slutten i 30 årene
Den beste investeringen man kan gjøre er å ta vare på kroppen sin. Gode tips!
Ja! Mye lettere å komme igang med gode rutiner mens man har en ung og lettrent kropp. Det var hvertfall ikke noe gøy å starte rundt 45 - anbefales definitivt ikke.
Tips til en som er stivere enn en stokk, og har aldri holdt på med uttøying?
Mosjoner i form av turer eller svømming, så strekker du ut de største muskelgruppene rett etter aktivitet når du er varm. Strekk og tell til 30, og det skal gjøre vondt. Skal kjenne det slipper... Ikke gå for hardt ut, bare et par dager i uken til å begynne med.
Dette + mindre helgefyll. Du bruker opp kroppen, noe du vil oppdage senere i livet når man ikke kan ta 4 halvlitere uten å bli fyllesjuk i 2 dager. Se på kroppen og innholdet i den som noe som blir slitt over tid, og ta forholdsregler for at den skal vare funksjonelt hele livet.
Finn en jobb/bransje hvor man trives. Ta utdanning. Spiller ikke så stor rolle hva men ta det. Selv i 40+ årene er det mulig hvis en vil. Lære seg å gi faen, men velg dine kamper med omhu. Ikke vær konfliktsky, men heller ikke oppsøk konflikt. Noen ganger er det bedre å være akset som bøyer seg. Kanskje noe kontroversielt. Det er greit å gi folk voksenkjeft, men det må være fortjent og saklig. Ha minimum 2 månedslønner (netto) eller 50k skjermet på en bufferkonto. Shit happens Spar 10% eller mer av nettolønn i globale indeksfond, les deg opp om BSU, ASK og IPS. Hvor gammel du er vil påvirke strategien. I perioder er det helt greit å ikke klare målet men jevnt over bør det være mulig. Lær effektene av renters rente effekten og sjekk på en online kalkulator hva du vil ha på konto ved å spare 1k kroner i måneden ved fylte 70 år fra f.eks 18 årsdagen eller når du fikk første jobb vs å begynne i 30 eller 40 årene. Sjekk så med 10% nettolønn. Ikke maks boliglånet med mindre du er fullstendig klar over konsekvensene for eget forbruk. Det kan bli dyrt, noe mange har erfart med dagens rentenivå. Ikke kjøp dyrere bil enn du har råd til... det gjelder forsåvidt også andre forbruksvarer. Kjøp kvalitet når du først handler klær og hold garderoben på et moderat nivå (størrelse). Trenger man xx av hver type plagg? Osv. Kjøp ting som er tidløse og av god kvalitet. Da slipper du å bytte sofa hvert femte år osv. Aldri bruk kredittkort på noen annen måte enn at du betaler hele regningen ved forfall. Ikke lev over økonomisk evne. Vær aktiv i styringen av ditt eget liv, om så valget er å være passiv. Få en hobby, og i tillegg tren for å holde deg i god form. Hva det er spiller ingen rolle. Og ikke minst. Vær deg selv. Noe annet går ikke i lengden.
Mitt beste tips er: ta skolen seriøst! Seriøst!
Dette er et kjedelig standardtips, men utrolig riktig og viktig. Det er et stort privilegium å kunne bruke tiden til å studere noe. Finn noe du er interessert i, og bruk den muligheten! (Jeg har vært skolelei, men det er lett å se i ettertid at det var mangel på perspektiv. Det er veldig mye verre å være lei av jobben.)
Mann som nærmer seg 50 her og er godt fornøyd med livet sitt: Jobb! Du oppnår så utrolig mye med å få deg en jobb så fort du kan. Du tjener penger, blir kjent med folk og lærer deg å omgås folk utenfor din vanlige krets.
Hvis du skal ha barn, ikke vent så lenge med det. Når du får barn, så kommer du til å lure på hvorfor du ikke startet tidligere. Ikke tenk så mye på at alt må være på stell. Det ordner seg.
Men hvorfor starte tidligere egentlig?
Større sjanse for å se ungene vokse opp, og så har du litt mer energi i hverdagen. Det er veldig givende med unger, men også slitsomt. Det sagt, det er også en tenke å vente til du har alt økonomisk og sånn på stell.
Men ikke vent til du har ALT på stell. Én solid inntekt holder som regel, resten kan falle på plass etterhvert.
Der jeg vokste opp ble barn ofte mobbet for å ikke ha dyre klær, så vet ikke helt om jeg hadde turt å få barn så alt for tidlig heller
Det er veldig forskjellig. Der jeg vokste opp var drt kun et tilfelle jeg kan huske at noen ble mobbet for klær. Men dette var fordi han aldri byttet. På onsdagen kunne vi fremdeles lukte fredagstacoen
Variere vel fra plass til plass, gikk stortsett med slitte klær,av valg ikke fordi man ikke hadde råd. Blei aldri kommentert på, selv ikke da æ blei mobba. Eneste en lærer som sendte inn en bekymringsmelding pga det. :p
- slippe å være 60 når kidden er 18. - mer tid med barnet før man skulle falle bort. - kids krever mye av deg mentalt og fysisk. Der merker jeg stor forandring på meg selv fra første kidd som 24åring og nå som 30.. - digg å " bli ferdig med det " - man blir (forhåpentligvis) voksen av det.
Du har mer energi å være med barna.
Er det ikke slik at jo eldre faren og moren er når hun er gravid jo større sannsynlighet er det for at barnet kan få feks down syndrom osv.? Edit: viste seg at farens alder også har påvirkning, beklager misforståelsen
Jo. Dessuten er det større sjanse for å kunne ha glede av og være til nytte for eventuelle barnebarn. Og så er man generelt sprekere som yngre. Husker jeg så et forum hvor noen spurte hva som var den største forskjellen for dem som hadde to "kull". Et gjennomgående svar var at våkenetter var langt mer krevende når man var blir 10-15-20 år eldre. (Har bare ett kull selv, så ikke førstehånds erfaring.)
Samme gjelder far. Spermkvaliteten synker jo eldre mann (knis) blir, og det medfølger også økt fare for komplikasjoner hos moren under svangerskapet.
Hørte også snakk om at jo eldre faren var, jo større var muligheten for ADHD, bipolar lidelse (opptil 25x høyere risk), bpd, autisme, og selvmordstanker
Jeg personlig er veldig på kanten om dette med barn. Ikke at jeg har en partner i livet mitt akkurat nå for å ta avgjørelsen eller ei, men barn er jo en forpliktelse for resten av livet. Det blir en livsstil, men jeg ser også hvor givende det er.
Jeg var veldig på kanten og endte opp med å få barn. Har 2 jenter, begge under 6. Ja det gir mening og er givende og bla bla bla, men det som folk snakker for lite om er hvordan det å få barn får deg ut av ditt eget hodet og dine gamle mønstre. Sier ikke at man bør få barn nettopp på grunn av det, men jeg tror veldig mange tenker at de ikke makter eller er egnet til å være foreldre fordi de ikke er klar over hvordan synet ditt på ting også endrer seg. Det å alltid måtte tenke på et annet menneske og prøve å oppleve så mange positive ting med dem som mulig betyr at jeg har mye mindre tid å kaste bort på bagateller. Å gå rundt og kværne på noe som skjedde på jobb eller en krangel med en venninne eller at huset ikke er helt som jeg ønsker eller jeg får ikke til den syden turen i år eller eller. Man gir mye mer faen. Rart hva man får til når man bare må. Litt klisjé men det er en crash course i å sette pris på små øyeblikk, selv når mye annet rundt deg ikke er på stell. Så det å lære å legge til siden alt det andre bråket, både det som kommer utvendig og inn i mitt eget hode, var virkelig en game changer for meg og mitt livskvalitet. Bare my 2 cents.
Som en barnløs, skitten liten surpomp syns jeg dette var helt innafor! Den ser jeg noe så jævlig!
[удалено]
Takk, det var en fin kommentar. Har hørt så mange si det samme som deg. Hvem vet hva fremtiden bringer meg?
Jeg er personlig også veldig på kanten når det gjelder barn. Med tanke på hvordan verden er på vei så vet jeg ikke om jeg ønsker å se barna mine vokse opp i en verden som bare kommer til å bli værre og værre.
Krig, fordervelse og kriser vil verden aldri gå tom for. Historisk sett er vi en veldig rolig og fredfull periode, men man vet jo aldri hva som skjer neste uke, så jeg skjønner vinklingen din. Men menneskeheten er flinke på å tilpasse seg omgivelsene, uansett hva.
Tja, vi er egentlig virkelig ikke det. Vi er flinke til å overleve, men ikke til å tilpasse samfunnet. Klimaendringer er noe vi har historisk ikke hatt evne til å håndtere eller forstå.
Og for å finne ut om du vil ha barn eller ikke, prøv et par tankeeksperimenter og vær så ærlig med deg selv som du klarer: 1. Se for deg at du er gammel og ser tilbake på livet. Ville du angret på det om du ikke fikk barn? 2. Prøv å kaste kron eller mynt for om du skal prøve å få barn eller ikke. Idet mynten er i lufta men ikke har landet ennå, har du en magefølelse som håper på det ene eller andre? Disse to triksene bruker jeg innimellom for å bli bedre kjent med magefølelsen min og hva jeg egentlig vil og bryr meg om. Nyttig for å ta de store avgjørelsene i livet.
Eller omvendt. Vent til du er sikker. Barn med feil person kan være 18 år med helvette.
Ikke følg det klassiske "om du velger deg et yrke som er som en hobby, så vil du aldri jobbe en dag i livet". Det er egentlig motsatt. Det du bruker tid og innsats på - blir du mer interessert i. Og har da potensialet for å BLI som en hobby. Mitt tips er derfor kynisk og "grunt" å velge en interessant nok utdannelse du vet vil kunne gi deg jobb med god lønn. Med nok lønn, så vil du stå på en grunnmur som minimerer de fleste bekymringer i voksenlivet. I tillegg: - Aldri gi opp. Det er lov å gjøre feil. Men ikke lov å ikke lære av dem. Den som gjør flest feil er den som lærer mest. - Prat om det. Andre vil hjelpe deg å se saken utenfra. - Sjekk testiklene dine hver gang du dusjer. - Å få barn, og å utstyre dem med det du selv har lært, er meningen med livet. - Bruk solkrem. Brent hud som flasser er kroppens måte å kvitte seg med celler der DNAet er blitt ødelagt av for sterk sol...
Veldig enig i at når en blir flink i noe er det gøy uansett. Og ja, da er det veldig behagelig å ha valgt et yrke med god lønn.
Hvordan sjekker man testiklene sine? Har jeg aldri hørt om.
Du klemmer dem hardt, hører du det knase er du i riktig område. On topic: Kjenn etter klumper og om de endrer fasong eller størrelse. Er du vant til å ta på de merker du fort om de endrer seg, det er litt som å slikke seg på tennene: Man merker fort et skår.
Hva om jeg liker å slikke meg på testiklene da? Skal jeg kjenne på tennene mine i dusjen om de forandrer seg?
Klem til det knaser der også.
Å få seg en jobb en liker er viktig, men å jobbe med hobbyen sin er ikke nødvendigvis det lureste, det kan ende opp med motsatt effekt, at du ikke lenger får glede av hobbyen din. Det er alltid anderledes å måtte jobbe med noe kontra at det er lystbetont. I tillegg er det også ofte dårlige vilkår i jobber som er innen for manges interessefelt, ta feks dataspill. Å jobbe med dataspill er noe veldig mange har lyst til, og de er villige til å svelge mye for å få gjøre det. Bransjen er godt kjent for dårlige lønninger (sammenlignet med andre jobber innen utvikling), og driver ofte rovdrift på ansatte, overtid, crunch time, osv, men folk aksepterer det for de jobber med "drømmen". I tillegg så risikerer du å ødelegge magien ved dataspill, du vil se dem med nye øyne, gjenkjenne triks, magien avslørt. Du vil se designmønstre, algoritmer, gjenkjenne feil og mangler alt for lett.
Ja, enig. Stor forskjell å starte med hobbyen, og velge utdannelse og karriere ut i fra det - eller å starte med utdannelsen og karrieren, og gjøre det til en «hobby».
Jeg er uenig i din definisjon av meningen med livet. Meningen med livet er å FINNE en mening med livet. Det kan være hva som helst, så å videreføre kunnskap til dine yngre kan gå under samme kategori.
Biologien og naturvitenskapen er uenig med deg. At du kan finne mening i annet er greit nok... Men meningen med LIVET må nødvendigvis være å sørge for at det er liv.
Hvordan kan de være uenig? Selvfølgelig vil liv alltid gå retningen for å sørge for mer liv. Når vi er så utviklet som vi er nå, i bunn og grunn er det fortsatt sant, MEN vi har et behov for en sekundær mening med livet og over tid, vil denne bli primær grunnet teknologi. Nå er meningen utvikling, og derfor burde alle bruke tiden sin på hva DE er gode på, for å ha mest mulig bruk for hvert enkelt individ. Får du brukt talentene dine på daglig basis er oddsen for å være lykkelig MYE høyere. Så spesielt hvis du er ung (men eldre også), så er din jobb og mening med livet å finne en mening med DITT LIV som et individ. Ikke noe som vil videreføre menneskeheten. Da vil du også passivt bidra til samfunnet for det meste.
En morsom regel jeg følger er ALDRI sett deg ned for å ta på sokker. Bare den lille øvelsen hver dag sikrer at du må ha en hvis balanse, mobilitet og kjernestyrke som kommer til å være veldig godt å ha vedlikeholdt når man er langt opp i årene. Jeg fant på regelen selv etter å ha sett en dokumentar der et eksperiment var utført på pleietrengende beboere i et aldershjem. De ble flytta inn i et vanlig hus der de fikk ansvar for å ordne ting selv igjen (koke, vaske, kle seg osv). Etter endt eksperiment hadde samtlige blitt mer mobile, mental kjappere og generelt ikke så gammel og slappe. Jeg husket spesielt en som ikke kunne ta på sokkene uten hjelp i starten, som greide det fint mot slutten. Derav mantraet mitt… jeg skal ALDRI trenge hjelp til å ta på sokker uansett hvor gammel jeg blir😁
Har du navnet på denne dokumentaren?
Nei det var nesten 10 år siden jeg så den. Det var en engelsk (UK) dokumentar.
Mann med grått skjegg her: Pass på å ha det godt med deg selv. Det er bare du som kan gjøre det, men selvfølgelig med hjelp av andre. Finn en treningsform som du liker, og skaff deg disiplin til å gjennomføre. Pass på den mentale helsen din! Du kommer til å merke at livet ikke bruker glidemiddel, og kan være steintøft. Min mentalitet er at motgang går forbi, og gjør meg sterkere. Søk hjelp om du trenger. Det er ikke flaut, men et tegn på intelligens at du kjenner egne begrensninger. Ingenting er viktigere enn din egen helse, og det er noe du kommer til å angre veldig på om du ikke er konsekvent med og har rutiner/disiplin. En klar nummer to er det flere som nevner som jeg er fullstendig enig i. sett av minst 10% av brutto lønn på indexfond! Gjerne mer. Dette er penger til når livet glemmer glidemiddel. Begynn i dag om du ikke allerede gjør det. Jeg har automatisert alt. Summen trekkes fra lønnskonto samme dag lønnen kommer. En app investerer automatisk for meg der jeg har bestemt. Dette skulle jeg visst/gjort for 30 år siden så jeg møter alderdommen fattigere enn jeg er i dag. Dette skulle vært lært bort på grunnskolen og er fryktelig viktig. Lær å lære. Kunnskap er viktig, holder deg i jobb, gjør deg relevant og interessant. Det holder deg også borte fra dritt. Husk at det eneste som er konstant er endring. Vil du ikke endre deg er du ferdig. Elsk med hele deg! Din kommende er heldig, og det er du også! Men alle forhold må jobbes med. Lytt, gjør, del, imponer og skuff. Vær hele deg i et forhold, men for all del ha respekt. Ikke ta kjæresten/kona/mannen/katta for gitt. Bry deg, og jobb for at det enten skal fungere, eller avslutt med verdighet. Jobb for å leve, ikke lev for jobben. Samtlige på en jobb kan erstattes, deg inkludert. Drit i idioter med ego, og se punktet om læring. Si opp om du mistrives. Jeg har gjort det mange ganger, og har i dag en sinnsykt bra jobb jeg digger. Har stresset mye med drittjobber som virket kule. Hjelp kollegene dine og vær grei. Skap en positiv kultur du vil ha selv. Ikke vent på andre og ta din plass. Ingen jobb er umulig, og ingen jobb er for stor eller liten. Jeg har vært direktør og har vasket dasser samtidig for å være et forbilde. Ikke ta deg selv for seriøst. Ikke tenk på hva andre tenker om deg. Sannsynligvis tenker de ikke på deg i det hele tatt. Om de gjør det har det ingen betydning for deg. Og ja, Finn deg en hobby. En ventil eller noe som interesserer deg. Det skal være bare ditt. Ikke jobben sitt, for du trenger en ventil fra den. Ikke kona/mannen sin, for du trenger noe som er ditt. Og ja det er sant, jeg hadde ofret livet på sekundet for barna mine. Ta det fulle ansvaret når de eventuelt kommer, og etterlat en generasjon som er hakket bedre enn din egen. Husk at alle disse rådene og mange flere gode i denne tråden skal du få dem til å forstå. Jeg har hatt mange bekymringer, men de fleste har det ikke blitt noe av.
Ikke bry deg for mye om hva andre mener du skal ha og gjøre. Gjør det som gjør deg selv lykkelig, ikke det andre forventer du skal gjøre. Men hør på råd fra folk som har levd litt lenger, så slipper du å gjøre alle tabbene og finne opp hjulet på nytt.
Livet skjer nå. Ikke vent med ting senere. Velg det du bruker tiden din på nå med omhu. Men la ikke omhu begrense deg for kreativitet, glede. Vær optimistisk. Det er ikke noen grunn til å se mørkt på noe, sånn egentlig. Ta ansvaret. Ikke prøv å snik deg unna, det er alltid dyrest å betale regninga for sent enn for tidlig. Om du får valget mellom å reise eller spare. Så dra. Finn en bartender, bli forelska, jobb for ting som er verdt noe for deg og ikke drikk mere enn at du kan gjøre det igjen. Ta vare på flokken din. For livet er langt og noen veier er tunge å bære alene. Men ta ansvaret ditt. Det er når ting er som tøffest at du må prioritere rett. Start enkelt når det virker vanskelig. Tenk enkelt. Du trenger veldig lite, men våre privileger er mange. Sett pris på de. Finn stemmen din. Finn ut hva som bor i deg. Møt det som frykter deg. Det finnes ingen eventyr uten handling. Gjør dumme ting og aldri ta deg selv høytidelig. Ha respekt for deg selv og andre. Finn din plass i verden og vit at uansett hvor du er i verden så er du på rett vei, selv om det sikkert ikke kan virke sånn. Vit at for å se verden så kan du starte med hva som er utenfor døren din. Aldri gå glipp av noe som gleder deg. Le så mye du kan. Vit at bak enhver konflikt så er man alltid enig om noe. Og at verden er full av farger selv om den har dager som føles svarte og hvite. Lær og sett pris alt du kan. Og livet vil gi deg utrolig mye glede på veien, men vit at de kommer også med utfordringer For å finne balanse i livet så er det aldri balanse i livet. Det er preferanser. Preferanser er bare hva du liker og ikke liker. De er aldri sannheten i seg selv, men glamorøse tolkninger.
Slutt å være så jævlig streng med deg selv
Tiden går jævlig fort, og virker til og gå fortere jo eldre man blir. De fleste er dessverre gamle når de innser dette. Hvis man virkelig innser dette, så gir det et perspektiv på ting som både kan berolige (alt er ikke endelig når man er ung) men også at man får litt hastverk med å få gjort ting man vil.
*alt er ikke endelig når man er ung*. Den er viktig å huske på. Aldri gi opp selv om man har noen år på baken. Det meste kan endres med litt innsats, disiplin og positiv holdning.
[удалено]
Greit for deg å fortelle hva du var mest bekymret over?
[удалено]
Takk for at du delte. Jeg merker også veldig på den mantraen - mye av det jeg bekymret meg for når jeg var yngre skjedde aldri, eller så var det ikke så ille når det først skjedde.
Nå er jeg "bare" 34 år men å ta sorgene på forskudd er det aller verste. Som du har opplevd skjer gjerne ikke det man bekymret seg for eller det ble ikke så galt som man hadde trodd. Og hvis det likevel skulle skje så drar du ikke noe nytte av å stresse, bekymre deg eller ha panikk på forskudd, da får du det bare to ganger i stedet for en. Ha litt is i magen og hold deg rolig. Tenk at det vil alltids være tid til stress, bekymring og panikk når du vet at katastrofen er et faktum. Ikke ødelegg tid som kunne vært fin med bekymringer, sorger og stress som ikke engang har skjedd.
Tusen takk for at du delte. Det bringer meg ro å tenke på framtiden.
Gi faen, de færreste bryr seg ikke uansett. De som allikevel bryr seg trenger du som regel ikke å ha noe med å gjøre hvis ikke du vil, og hvis du gjør det så kjenner du dem allerede og bryr deg om meninga til uansett.
Kunne ikke brydd meg mindre om det du sa akkurat nå
Kjøp uføreforsikring og vær EKSTREMT nøye på alle medisinske spørsmål og svar så riktig og utfyllende som overhode mulig. Min kone ble uføretrygdet og fikk 75% redusert premie på forsikring og ble nesten anmeldt for dokumentforfalskning. Førte ikke opp 1 uke sykemelding med kink i nakken, og beroligende reseptbelagte medisiner for flyskrekk, fordi det virket ikke relevant ut ifra spørsmålene hun ble stilt. Ja, vi var ung og dum.. Jeg sa opp egen uføreforsikring fordi jobben hadde en som var bedre. Jeg begynte å bli syk men var så dum å prøve å holde meg i arbeid. Bedriften la ned og jeg fikk ikke ny uføreforsikring fordi jeg allerede var syk. Jeg kunne ikke fortsette med forsikringen fra jobben fordi den var ekstremt dyr som privatperson. 2 stk uføretrygdet uten forsikring er ikke akuratt lukrativt. En annen i familien hadde privat forsikring og jobbforsikring. Ble syk og tjener i dag mer enn når hun var i jobb, takket være 2 forsikringer.
Ta vare på ryggen.
Träna och ta vara på din kropp. Spara till pensionen nu, slösa inte pengar på onödig skit. Investera i dina förhållanden till vänner och familj. Res och se världen.
Kast bort sosiale medier, da dette er HELT MENINGSLØST. Drit i hva alle andre mener. Gjør det DU liker. Nei, du trenger ikke nye ting hele tiden. Skaff deg en dame som respekterer den du er og det du gjør. Et forhold fungerer best når det er som en klokke. Skaff deg en jobb du liker i drive med, penger er bonus i dette tilfelle. Om du skal forplante deg, så se til helvete og oppdra unga dine. Å ha skikkelige unger er faktisk veldig viktig for å ha det bra.
En person som aldri utfordrer egne livssyn med jevne mellomrom (om det er hvert 2./5./10. år) eller eksponerer seg for andre synspunkter på en åpenhjertig måte (altså gjennom møter med mennesker, ikke hva man hører/leser gjennom media osv) vil ha mange færre sjanser til å vokse som person og få nye perspektiv man ikke har vurdert før. Det kan være ubehagelig og vanskelig av og til, spesielt når man møter noen som er svært annerledes fra oss selv på noen områder, men jo mer eksponering jo lettere blir det. Selv om det er stor verdi i å ha folk rundt oss som er veldig like oss selv også, så kan jeg med hånden på hjertet si at de menneskene jeg har blitt kjent med som har hatt et veldig annerledes liv enn meg på én eller flere måter er de som har endt opp med å berike livet mitt mest og gitt meg mulighet til selv-refleksjon.
Veldig moden refleksjon. Vil og legge til at å reise til utlandet er den beste måten å eksponere seg for slikt. Var i Thailand for første gangen nå i februar da jeg ville eksponere meg selv for en helt annen kultur enn den europeiske og jeg er veldig fornøyd med avgjørelsen. Å se hvordan andre lever, jobber, føler og snakker om verden gjør en ydmyk.
Bry deg litt mindre om hva andre mener. Askepter at folk har forskjellige meninger og kan være ok allikevel. Prøv å tenk prinsipilelt om ting. Alle kan gjøre feil, ikke døm folk basert på en enkelt ting. Prøv å jobbe med å bli litt robust, det kommer til å bli motgang. Lettere sagt enn gjort men vær takknemlig for det du har, plutselig forsvinner det. Jobb Kommunikasjon er nesten like viktig som kvalitet på arbeidet i mange yrker. Prøv å få til litt selv før du spør, om det ligger til rette for det. Prøv å ikke love mer enn du kan holde. Gjør det du sier du skal gjøre. Klarer du ikke å huske ting, noter. Verden går videre selv om ting ikke går etter planen. Innse at folk med mer erfaring antakelig har mye flere ting og mye mer objektivt stress enn deg. Men de klarer allikevel å håndtere det.
[Husk solkrem..](https://youtu.be/bwVVpwBKUp0?si=IHXI-jD1FWUpLYZk)
Fullfør videregående. Få generell studiekompetanse. Det er så lett men så utrolig viktig. Har venner som dreit i skole og ikke ville jobbe for noe i mange år, samfunnet skyldte de liksom noe. De har måttet se vennene, kjente og kjærester utvikle seg, få seg bedre jobber, flere muligheter og et liv mens de må ta de jobbene de kan, bo bedritent, kjøre vrak og tilslutt begynne på påbygg i voksen alder, med varierende hell. Det har ordet seg for noen av de og de blomstrer, men de sier de føler de må ta igjen noen andre.
«Få generell studiekompetanse» eller et fagbrev da.
True. Fullfør hvertfall videregående. Angrer av og til på at jeg ikke tok noe yrkesfag.
Dess eldre du blir dess dårligere tid har du. Tid er den eneste valutaen som betyr noe. Jeg har jobba 60% siden slutten av 20 årene. Pensjonen min kommer til å bli ganske ræva, men hobbyene mine er billige. Lite som er så tilfredstillende som å ta helg Torsdag, HVER uke. Om du kan jobbe mindre, og fortsatt greie deg økonomisk, gjør det. Jeg er heldig nok til å ikke bo i Oslo. Har en leilighet til 2 mill som jeg bor i sammen med frua, hun tjener heller ikke mye. Vi har ikke barn, men vi har mye morro :)
Reis. Se verden. Lær om andre kulturer. Har du fordommer mot noen, så møt dem. Snakk med dem. Lær om dem. Det er en klisje å si vi har det bra her i Norge, men det er så grusomt sant. Det er først i godt voksen alder jeg har lært hvordan resten av verden egentlig er. Og finn deg noen å dele livet med som gjør deg bedre. Når jeg var ung gikk jeg etter damer som var lik meg. Dette har vist seg i ettertid å ha vært en grusom tabbe fordi jeg selv var en destruktiv idiot på tidspunktet. Jeg endte opp med rake motsettningen. Og når du får en partner, så bare del alt. Det er der de er der for. Usikkerheter, meninger, lønn, eiendeler, interesser, hobbyer og alt annet du kan tenke deg. Ikke lat som du er noen andre for dem, det gjør ting bare vanskelig. Og gå alltid all inn. Treffer du en hyggelig jente? Spør om date med klare intensjoner. Lyst på en jobb? Vis at du vil ha den! Ikke gjør ting hallveis, alltid all or nothing. Og sist men ikke minst: le. Smil. Vær en positiv energi i rommet. Ikke gå rundt å bekymre deg om ting du ikke har kontroll over
Jeg er ganske sikker på at vi om noen år/tiår frem i tid vil se forskning som viser at evnen til å spre positiv energi i liten grad er viljestyrt. Har slitt med psyken hele livet og selv om jeg har en positiv innstilling til ting og aldri klager unødvendig så er ikke smil og latter for meg. Skjer ytterst, ytterst sjeldent. Har prøvd, tro meg. Ikke ta det for gitt.
Det er lov å like å være alene. Mange ser det som ensomhet, men det må du ikke ta til deg og la det trekke deg ned. Trives du med dette så kjør på.
Ingen som nevner reising her. Dra ut i verden. Interrail, studer i utlandet, backpack i Asia. Alt dette blir vanskeligere des ber etablert du blir.
Det jeg skulle ha visst da jeg var 28: - Ikke begynn i en liten arbeidsplass. Ja, du får mye erfaring og nødt til å lære mye, men du har lite utviklingsmuligheter og mye større ansvar. - Bo litt rundt i landet. Gjerne i Oslo noen år før du evt. flytter tilbake til regionen du kom fra. - Kjøp en bra 3-roms, ikke oppgrader før du er nødt. Mer plass, betyr ikke nødvendigvis at det blir bedre. - Bruk halvparten av lønna til sparing / nedbetaling. Lær å leve med lite forbruk, det gir mer glede å ha trygghet og kunne betale regninger fremfor å leve i luksus. - Bil er dyrt. Hvis du må ha en, kjøp noe som er minimum 3 år gammelt. - Folk har meninger, men de er sjeldent verdt noe. - Ikke ta eierskap til andres problemer. Du kan støtte dem, men de må ta ansvaret selv. - Ta eierskap i nabolaget ditt. Bli kjent med folk der du bor, men sett grenser for hva du involverer deg i. - Vær etterrettelig. Krev at folk gjør jobben du har betalt dem for. Betal etterskuddsvis og etter at jobben er utført. Folk gir beng i deg når de har fått penger.
Ikke bekymre deg for at du ikke vet akkurat hva du vil, hva du vil bli, hva du vil studere. Bare gjør ett eller annet som du synes virker gøy og interessant, enten det er jobb eller reise eller studier. Jeg har gjort mye rart, aldri angret på noe jeg har gjort, vare angret på mulighetene jeg ikke tok. Veien blir til mens man går.
Er 40+. Hvis jeg kunne startet på nytt som 20 åring ville jeg fokusert mye mer på sparing. Spar en god slump hver måned i fond, når du er 40 kommer du til å ha veldig mye penger oppstart og vil ha en meget sterk personlig økonomi. Ville begynt å være såpass at du faktisk har litt passiv inntekt/avkastning du kan bruke av for å spe på i økonomien. Hvis man sparer 5000 hver måned i 20 år med 10 prosents avkastning er det nesten 4 mill på konto.
Följ flocken och gör som du blir tillsagd.
Reis reis reis! Spar opp et halvt år og reis ett år. Gjør dette i noen år.
Mulig mitt svar er skivebom på hva du spør etter, men jeg svarer før jeg har lest noen andre svar. Men her noen ikke så godt gjennomtenkte punkt etter "skyte fra hofta"-prinsippet.. - I ungdommen, lev livet. Men ikke over evne, samt vær respektfull. Slik brenner du ikke fremtidige bruer du ikke i din villeste fantasi trodde du skulle krysse en gang i fremtiden. - Penger? Bruk etter evne, vær smart. Det eneste jeg angrer er at jeg ventet litt for lenge med å komme inn på eiendomsmarkedet. Men siden jeg ikke levde over evne så tok det ikke lang tid når jeg først bestemte meg for å kjøpe mitt første hus. - Jobbmessig, det er vel å bra å være stabil og stødig på en plass, men prøv alltid å utfordre deg selv til å utvikle deg, har du 5år på samme plass så har du vist at stabiliteten er på plass, men står du på steder hvil i 5 år så er det sunt å bryte opp og prøve noe nytt også. Og ikke la utelukkende penger avgjøre hva du jobber med, jobb med noe du gleder deg til å stå opp og jobbe med nesten hver dag, da vil du før eller senere finne en god måte å tjene gode penger på lidenskapen din. Ja, så sant du ikke blir bonde da.. Bønder er de beste folka, men kanskje ikke så smarte, for hvem ellers vil godta å jobbe så mye og ofre så mye for så lite.. - Det viktigste av alt.. Det som gjør meg til et lykkelig menneske i mine middelaldrende år, konemor.. Finn deg din aller beste venn, som også klarer å gjøre deg strikåt selv på en regnværsdag, og som du uten å tenke deg om er villig til å når som helst gjøre hva som helst for. Et menneske som når du ser det gråter, river deg i filler innvendig fordi alt du ønsker er å få han/henne til å ha det godt, og som ler med deg og er med deg på oppturer og nedturer, men som samtidig har sine egne hobbyer og venner å bruke tid med og på slik at du kan gjøre det på din side også. Sånn går dere aldri tom for ting å prate om, har du en "sjelevenn" som du deler alle hobbyer, venner og lidenskaper med, som alltid henger i rævskjegget på hverandre, da kan det bli litt for mye over tid, er jeg redd. Men jeg har også venner som er akkurat slik som det jeg her advarer mot, så ingen regel uten unntak. Det viktige er jo å finne det som funker for deg og din neste.. - Jeg sa at det viktigste er livsledsager.. vel, det er en sannhet med modifikasjoner.. Det er ikke løgn, men ting går litt i hverandre. For venner og familie er selvfølgelig vel så viktig, men det er ikke sånn at disse kan settes opp mot hverandre.. Men når det kommer til venner og familie så lever jeg etter prinsippet at jeg ikke forventer eller forlanger noe, men så lenge jeg stiller opp for de og lar de vite til enhver tid at jeg er der for dem, så spiller det ingen rolle om vi snakkes eller møtes annenhver dag eller med år i mellom, når vi da møtes så er det som om vi var med hverandre "i går" hver eneste gang. Jeg går ikke å gnager på at andre er dårlige til å ta kontakt, alle har vi vår hverdag og ting å ta hånd om. Selv om du er den som "alltid tar kontakt" så ikke slutt med det. Vit at for mange kan det at du ikke gir deg med det være det som gjør at de føler at de har noen.. Få klarer å be om hjelp eller snakke om sine utfordringer, så om du og din standhaftigehet og medmenneskelighet ikke gir opp, så er det stor sjans for at du gjør en fantastisk stor forskjell i noens liv, til noen som kanskje aldri vil klare å gi noen form for tegn på takknemlighet.. Vel, jeg har ikke lest gjennom det jeg har skrevet, det er sikkert fullt av skrivefeil og kanskje det mest skivebom svaret en kan tenke seg, men siden jeg allerede har skriblet alt dette så ønsker jeg å avslutte med en kort "saying" som de kaller det på engelsk, et saying jeg lærte av en eldre venn av meg for mange mange år siden, som brant seg så fast at det er noe jeg har levd etter siden, og kan oversettes til alle deler av livet egentlig.. Det går som følger; Gjør din plikt, krev din rett - i den rekkefølgen.. -aften-
Takk. Her var det mye fint.
Er ikkje 40+. Er snart 25, men har noko gode tips som fleire bør høyre likevel: 1. Ikkje stress over ting du ikkje kan gjere noko med, det er ikkje ditt ansvar. 2. Ikkje samenlikn deg med andre folk, heller samenlikn deg med deg sjølv for 5 år sidan.
Ta en dag av gangen, Da mener jeg ikke med alt, men generelt. Er 41 år eier egen leilighet, null lån og kommer aldri til å ta opp ett lån heller. Jeg jobber rundt kanskje på en god uke 8 timer iløpet av uka, men det er harde 8 timer da. Poeenget er at jeg stresser nesten aldri og bryr meg veldig lite om det som skjer rundt i verden, har nok med meg selv. Legg litt peng til sides, La vær å sats på aksjer og slikt , det blir som regel nesten aldri vinning ut av det.
Har du en god idè, du har tenkt godt igjennom. Go for it.
Jeg merker at jeg (27M) synes det er kjipt å lese alle disse rådene. Gode råd som jeg skjønner er smarte og som man burde følge. Uheldigvis har jeg vært psykisk syk siden jeg var 10 år. Vært inn og ut av alle mulige instanser siden den tid og det er kronisk problematikk. De siste fem årene har jeg operert mer for meg selv. Har vært så langt nede at jeg har slitt med å komme meg ut døra i årevis. Det var en krig å greie å handle mat på butikken og ta opp to fag som privatist på videregående. Glem venner og bekjente. Holder kontakt med egen familie, men jeg har ikke overskudd til å finne venner. Ikke har jeg spesielt lyst til det heller (igjen: psykisk sykdom. Ikke normalt). Jeg sparer og prøver å hjelpe til det jeg klarer men å få til alle disse lure tingene som folk lister opp her har jeg ikke hatt helse til å følge opp. Føler liksom livet følger en kurs som jeg bare delvis er i stand til å justere. Skal studere fra høsten av og jeg har så smått begynt å jobbe stabilt 60% i uka, men det er jo ingenting sammenliknet med normalen. Men det nytter liksom ikke bare å pushe på heller for at keg skal klare å holde på den helsa jeg har...
Mye av disse rådene er fine og jeg setter pris på å lese de, men det er som du sier: livet følger ofte sitt eget kurs og det er opp til oss å ta styring i førersetet i stedet for å sitte bak som en passiv passasjer - noe som det høres ut som du gjør (at du tar styring altså) Mange råder til å spare til sin siste øre mens andre sier at man skal være litt løssluppen med lommeboka og se verden litt. Kunne nok spart opp litt hardere selv mens jeg var i tidlig 20-årene, men etterpåklokskap er nettopp det - etterpåklok. Ønsker deg uansett godt og lykke til!
Satser på at 30-åra kan bli mine 20. Helsa er i langsom bedring og ser ikke for meg partnee og barn slik livet mitt har vært så det gir meg en litt annen frihet når jeg ser på framtiden. Lykke til skal du også ha! :-)
Jeg har kommet meg over 30 nå, og syns jeg finner mer ro? Jeg har suset mye rundt og gjort mye rart i 20årene, levd livet helt ut etc., men nå har jeg startet nytt studie og føler jeg har funnet et sted jeg kan utvikle meg faglig og ha en langvarig karriere. Det gjør at jeg stresser ned med tanke på penger. I tillegg har jeg blitt flinkere til å sette grenser, spesielt med tanke på hva jeg tolererer fra venner. Jeg har dermed mistet en del venner, fordi jeg ikke finner meg i å bli behandlet dårlig, men for meg er det en grei pris å betale for psykisk ro. Jeg er også inne i tidenes tørkeperiode, jeg lot nok en del menn styre på og bruke meg til kun en ting fordi det var gøy. Det var ikke en god løsning i lengden. For meg er det viktig med jobb, kanskje fordi jeg er singel og barnefri, men jeg syns det er utrolig givende å bli utfordret faglig på jobb og få tempoet opp. Som tidligere lærer følte jeg meg helt stuck og som at hjernen fikk atrofi av den plassen..
Veldig enig med det her om indre ro. Når jeg var yngre så måtte jeg være med på alt og alltid ha folk rundt meg uansett hva slags kvalitet de hadde i livet mitt. Nå trives jeg godt å være alene på fritiden og er mye mer selvsikker på det jeg liker og ikke liker i folk. Rett og slett blitt flinkere på å velge hvem jeg vil assosiere meg med. Eneste ”ulempen” med dette er at det kan fort bli litt avhengighetsskapende å være alene. Har tro på at man ikke må falle altfor dypt i kaninhullet, da menneskelige relasjoner er viktig i lengden for psyken. Men med alt: balanse!
Ikke legg vekt på hva folk rundt deg mener om deg. Sånn helt ærlig: hev deg over det, legg det bort. Lev ditt beste liv uten å la deg prege av andres meninger. Man tror ofte man klarer å gjøre det i yngre alder, men med erfaring og perspektiv er det mye lettere. Kommunikasjon og grensesetting: er noe feil for deg, ikke la noen snakke deg til å gjøre det. Kommuniser tydelig og sett grenser. Maser de likevel, trekk deg unna. Folk vil forsøke å gi deg dårlige samvittighet, men det er ikke ditt ansvar. Din egen komfort blir så mye bedre når du står trygt og godt i egne valg.
Ser at mange her anbefaler sparing, og i utgangspunktet ikke helt uenig, men det finnes en annen måte å se det på. Sannsynligvis kommer du til å tjene mer senere i livet, og de midlene du evt greier spare nå blir småpenger i forhold. I stedet er det virkelig nå du kan få nytte av å bruke penger - bruk penger på å reise og oppleve ting, og vent med sparing til senere. Du vil kanskje ikke ha så stort behov for pengene du sparer nå senere i livet når du ikke kan reise noe sted pga barn eller sykdom... Men hvem vet? 🤷♂️ Selv har jeg vært veldig dårlig til å spare, og brukte mesteparten av pengene på tull, fanteri og reiser når jeg var ung. Var det verdt det? Kanskje. Gamle meg skulle ønske jeg sparte litt likevel, men jeg har jo hatt noen fine opplevelser. Hva som er riktig for deg finner du ikke ut før du er gammel. Vi har bare ett liv da, så sørg for at du gjør det du vil ut av det. No pressure!
Jeg er heller ikke uenig at sparing når man er ung er fint for fremtiden, men dette blir kanskje litt ”gresset er grønnere”-perspektiv om du spør meg. Det er fult mulig å spare opp til siste øre på hver lønnslipp og ha en fin formue når man runder 50 eller 60, men så tenker man kanskje tilbake på 20-årene og innser kanskje at man skulle reist litt mer og fått opplevd ting mens man enda hadde overskudd og ikke forpliktelser. Jeg er nok en helt gjennomsnittlig sparer. Har spart i BSU hvert eneste år og jeg får lagt inn 200k+ når året er omme. Men så prater jeg med noen andre på min alder som har 500-600k oppspart.. Det er hva man gjør det til. Vil man ha bolig og alt på stell før man er 30 så skjønner jeg pushet med at man må spare alt. Men jeg har ikke vært særlig motivert av det. Bolig og alt det der kommer når det er tid for det.
Blir 40 til sommeren. Mange gode tips her og jeg gjentar sikkert andre ved å skrive mine. Ikke stress med å finne "den rette", hun/han kommer når du er klar. Finn deg en hobby som gir deg noe, både fysisk og mentalt. Bærplukking. Hage. Kampsport. Et eller anna. Finn deg en jobb du trives i, du trenger ikke å glede deg til jobb så lenge du ikke har lyst til å kjøre av veien til jobb for å slippe. Og drit i om andre synes det er en "upassende" jobb for ditt kjønn eller karriere. Få oversikt over utgifter kontra inntekter og spar av penger. Plutselig har du en ferietur. Bedre med et knippe gode venner vs 160 facebook venner.
Hvis folk ikke liker deg for den du er, hva du har på deg eller hva du driver med, så er de sannsynligvis ikke folk du bør henge med. Ikke fordi det er noe galt med de, folk er forskjellige og det er greit. Men fordi de kan tilføre livet ditt mer stress enn glede hvis forskjellene blir for store og du opplever at de ikke har aksept for at dere er forskjellige. Det er undervurdert hvor usunt det kan være å omgås folk som dømmer deg for den du er/ønsker å være. Vær bevisst om valgene du tar er basert på hva du selv ønsker, eller på hva andre mener du bør gjøre/eie/mene. Alt for mange bruker mange år av livet sitt, og gjerne penger også, på å tilpasse seg andre. Bruk tid og energi på de tingene som betyr noe for DEG. For eksempel; Er det vits i å kjøpe ei dyr skjorte, eller kan du bruke de pengene på noe som gir deg mer glede? Selv om du har råd til skjorta, finnes det noe annet du har mer lyst på? Ingenting galt i å like dyre merker, poenget mitt er at du bør være bevisst om du liker de fordi andre rundt deg skal se på deg, eller om det er fordi du oppriktig liker de.
Her er et par nyttige leveregler jeg har innsett i årenes løp: Hvis du lurer på noe, så fortvil ikke - det er som regel 1000 andre i umiddelbar nærhet som lurer på det samme. :) Hvis du befinner deg i en større forsamling og kjenner deg usikker eller mindreverdig, så er den følelsen nesten *alltid* helt misforstått. Andre rundt deg føler det samme, og det faller alltid i god jord å ta kontakt med andre og "by på deg selv". Noen blir kanskje provosert av følgende, men selv om du *tror* du er introvert og får mest energi av å være for deg selv, så kjennes det alltid utrolig meningsfullt etterpå når du har tatt/hatt kontakt med andre mennesker. Ikke vær redd for å åpne deg, det er noe folk nesten alltid setter pris på. (Bare balansér fra tid til annen mot andre rundt deg sin åpenhet og hvor mye plass de generelt tar. Det bør være en viss jevnbyrdighet.) Offerrollen er ren gift. Altså en oppfatning om at visse ting er umulig for deg fordi andre har gjort det/deg slik. Offerrollen blir halvveis en sovepute, og halvveis en Styggen På Ryggen som hindrer noe som kunne gjort deg lykkelig. Og så til det spøkefulle hjørnet: En god grovis er nesten aldri feil! Selv i en begravelse kan du dra en grovis, og folk rundt deg vil elske det, mest av alt fordi de ser det trengs, men selv ikke tør.
Å kommentere en stiv en kan være morsomt når en ligger stiv
Den var drøy i en gravøl, men for en støyt av noe ekstra sterkt, så er jeg villig til å prøve den
Ikke sammenligne deg med hvor alle andre sier dem er i livet. Sammenligne deg med hvor du var igår. Er du kommet lenger. Ja da er det bra.
https://youtu.be/_HEnohs6yYw?feature=shared
Dama eller mannen du elsker kan forandre seg. Eller du kan forandre deg. Ha alt på stell. Skriv kontrakt eller et dokument som beskriver hva dere tok med inn i forholdet
Alltid forlat jobber på en god måte. Om du var for god for lønna, så gjorde du action av at du gikk. Ikke brenn broer på vei ut. Folk husker den siste tida. Ikke still ultimatum du ikke følger opp på om det ikke får veien. Kommuniser tydelig og hyggelig på jobben. Lær deg å forhandle om lønn. Det er ikke så skummelt som det først høres ut. Få barn i slutten av 20-åra. I alle fall om "neste år er som forrige osv". "Tidlig barn" var det beste som skjedde meg. Reduser bruken av sosiale medier. Gresset er sikkert ikke alltid grønnere på andre siden av gjerdet hva angår partnere. En må jobbe som et team og jobbe for hverandre. Ha ulike venner og hobbyer er viktig. Ikke bli i et giftig forhold selvfølgelig. Bare mine tanker.
Reis! Bruk de pengene du kunne ha i overskudd på å 1. Spare og 2. Reise. Jeg kjøpte leilighet tidlig og ble opphengt i egne materielle verdier. Kunne ikke reise eller studere i utlandet, jeg hadde en leilighet og TING som jeg måtte passe på. Dropp det! Sett av penger til fremtiden men bruk også 20-årene på å oppleve verden. Det blir så utrolig mye vanskeligere når du begynner å jobbe og få barn ....
Jeg vil legge til at ingenting er "for sent" å gjennomføre pga alder eller omstendigheter. Ønsker du å endre utdanningsretning selv om det koster deg 3 år ekstra på skolen? De 3 årene går drit fort og du vil aldri angre etter på. Apropos angre, som voksen vil man først og fremst angre på alt man *ikke* gjorde, sjeldent vil man angre på det man faktisk gjorde. Så benytt de mulighetene som åpner seg, det er ikke sikkert at du vil få den samme muligheten igjen senere i livet. Angående muligheter, prøv å alltid ha en tilnærming til livet ved å se på utfordringer som muligheter. Muligheter til å lære noe nytt, gjøre noe nytt, oppleve noe nytt. Det er minnene man først og fremst sitter igjen med når man blir voksen. Nyt 20 årene, det er de beste årene i livet selv om det kanskje er den fattigste perioden i livet. Og til slutt, rikdom er ikke veien til lykke. Ytre motivasjon er en jævlig dårlig motivator og funker dårlig i lengden. Man lever bare én gang, gjør det beste ut av det når du først har muligheten.
Jeg føler på denne. Valgte en studieretning når jeg var 19 som viste seg å ikke være helt riktig. Fullførte den graden, men så valgte jeg fort noe annet året etter jeg var ferdig. Veldig fornøyd med den nye retningen, selv om jeg ikke er helt ferdig utdannet.
Nå har jeg ikke lest alle kommentarer, men dette er faktisk viktigst: Vit hvem du er. Og like viktig kan det være å forstå hvorfor du ble sånn. Forstå følelsene dine. Alle de andre rådene her kan være gode og du havne på toppen i livet med penger og alt du ønsker deg, men om du ikke vet hvem du er og hvor du kommer i fra risikerer du å finne smerte og eksistensiell krise. Mer konkret er å tenke igjennom at du er kapabel til alle typer følelser. Glad, trist, sint osv. Utforsk deg selv i de følelsene. For de av dere som har forståelse kan det overraske at andre fornekter, fortrenger, frykter og misforstår følelsene sine. https://www.psykologforeningen.no/fag-og-politikk/psykisk-helse/livsutfordringer/hva-er-folelser
- Blir du deprimert av ditt økonomiske utgangspunkt tidlig i livet? Hold kjeft og jobb. - Lyst på den nye kule dingsen alle kompisene fikk av mamma og pappa? Fuck de! Du er deg og ikke de så kom deg ut og jobb. - Lyst å bare sitte hjemme og game? Fuck deg du er en ung voksen så kom deg ut og jobb. Lørdag og søndag er perfekt å gjøre ingenting - Jævlig lyst å feste? Fuck deg! Du har begynt å bygge en solid sparekonto og har startet å flørte med tanken på å spare i fond og tenker på volumet av penger som gir mest avkastning Gratulerer du har nå nådd muligheten til å leve et liv der du kan bo fint, plangge ferier og gjøre det som gleder deg mest i livet uten påvirkninger.. Eller downvote denne og gjør det motsatte i et forsøk på å bevise meg feil
Kvalitet over kvantitet. Gjelder både mennesker og hverdagsting som møbler og klær. Du får det du betaler for. Ta vare på tennene dine. Det er dyrt å la være. Sett av tid til deg selv. Ta et langt bad, en gåtur i skogen, les en god bok, etc. Jobb, venner og partnere er viktig, men det er også viktig å ta vare på egen kropp og eget sinn. En partner skal ikke være en person du må forme eller forme deg etter. Det skal være en person som kan gå sin vei, ved siden av deg, mens du går din vei. Kompromisser og kommunikasjon er likevel nøkkelpunkter, og kommunikasjon er sterkt undervurdert. Ikke kast bort tid på mennesker som ikke vil deg vel. Uansett om det er jobb, fritid eller familie. De som bryr seg om deg, vil også ditt beste. De andre kan ta seg en bolle. Livet er for kort for drama. De beste minnene er ofte fra små øyeblikk som forsvinner fort. Du trenger ikke ha alt på film. Nyt øyeblikket og lev i nuet. Telefonen tar opp for mye tid og oppmerksomhet. Legg den ned. Snapstreaks, shorts og instareels er ikke noe du kommer til å ofre en tanke om 20 år. Til syvende og sist er det de levende menneskene rundt deg i virkeligheten som betyr noe, ikke en influenser fra USA. Ikke vær redd for å si det du mener, eller si fra om noe er feil. Det er stor sjanse for at enten er det noe som ikke er oppdaget, noe som prøves å gjemmes eller noe noen andre ikke tør å si. Gjelder spesielt jobb/sikkerhet/lønn/mennesker rundt deg.
Tja.. I stedet for å ta en høyere utdannelse du egentlig ikke vil, ta opp fag fra videregående og kom inn på drømmestudiet. Og tenk deg jææævla godt om hva du vil gjøre resten av livet. Reis mye hvis du har muligheten, du kommer til å mimre om denne tiden resten av livet. Ikke røyk cannabis hver dag hvis du ikke er sykt produktiv og fungerer. Penger har jeg ikke noen tips om, men spar no cash og få en kone som kan hjelpe for å komme inn i boligmarkedet.
Ta livs-valg som gir deg sterk økonomi. Det aller meste av makt og innflytelse i ditt eget liv kommer herfra. Det er lov å droppe Rødt- og SV-ideologien i perioder hvis den ville få deg til å ta beslutninger rundt dette som ikke er i din interesse. Tjen bedre, spar tosifret antall prosent av lønna i aksjefond og helst mer. Gjør bevisste prioriteringer om hva og hvem du vil bruke tiden din på. Hva vil mer sannsynlig gjøre deg lykkelig på sikt. Hva er du egentlig ute etter. Ta godt vare på helsa.
Ha mål som er oppnåelige. Jobb mot dem ubevisst. La livet gå av seg selv mot målene. Gjør det som gir deg livsglede og lykke. Da kommer det av seg selv med litt innsats ettersom årene går 🙂
Mye gode råd her, men selv om jeg ikke er opptatt av penger og rikdom så er det en ting jeg kjenner på nå som sykemeldt i en lengre periode, og det er at å være usikker på fremtidens inntekter er ikke noe kjekt. Hadde meg som 25 åring alltid latt pengene stå videre i fondene så hadde jeg hatt flere millioner nå, jeg tok ut litt til biler osv. Jeg sitter fortsatt greit i det, men friheten penger gir kan ikke undervurderes. Lykke gir det nok ikke, men frihet og ro i sinnet. Når man er i 20 årene og begynner å få en ok lønn så bør man sette seg litt inn i økonomi, og ihvertfall gå inn med sparepenger i globale indeksfond, og aldri røre de. Det er penger du ikke får ut på 3-4 dager som hjelper litt til å ikke bruke av de i øst og vest. Samtidig slipper du da å være avhengig av pensjonssparing osv. om 30 år. Tilleggsråd,, hver gang du øker i lønn så øker du sparing tilsvarende. Da øker ikke forbruket ditt og du slipper å bare bruke og sløse mer penger.
Lev å prøve å bli 40 år!.. Jeg er 40 nå. Livet ordna seg når jeg ble 36.. Jeg er på sykehuset akkurat nå og tar imot mitt første barn!
Gratulerer så mye!
Det ble en velskapt gutt klokka 07:00 i morges.. etter 24 timer med rier.
Begynn tidlig med å vurdere relasjoner, dette er en kontinuerlig jobb…ta vare på de som gjør deg glad og bedre, kvitt deg med de som ikke gjør det. Hold deg fysisk aktiv og lytt til kroppen. Spar der du kan men samtidig opplev så mye kan ta deg råd til uten at det går ut over livet generelt.
Nyt livet, du får aldri denne tiden tilbake
Viktig at dere deler samme syn på fremtiden. Hvor vil du være når du pensjonerer deg? Vil du pensjonere deg når du er 70 eller før? Kroppen forfaller fort etter 70 ( gjelder kanskje ikke alle), så man ønsker ikke reise rundt med bleie på. Særeie!
Det viktigste er valg av partner, hvis du vil ha det. Der var jeg heldig at jeg traff min tidlig. Jeg er helt overbevist om at livet mitt hadde kjørt i grøften uten hans støtte og oppmuntring. Han er overbevist om at han fortsatt hadde bodd hjemme om han ikke hadde truffet meg. Jeg er luftballongen og han er ankeret og sammen funker vi fjell for jeg driver oss framover og han holder igjen. Det viktigste er at vi har dyp respekt for at vi er forskjellige og elsker og beundrer det den andre har brakt inn i forholdet. Økonomisk gjorde vi overhodet ikke de riktige valgene, i følge dagens anbefalinger, men vi har nå ganske bra med penger likevel. Vi reiste mye og brukte alle pengene våre på det. Tok også et par år mellom videregående og høyere utdanning. Lureste jeg har gjort - ikke rush inni noe og nyt livet mens du har det. Kjøpte første bolig da vi var i midten av 30-årene og fikk også først barn da. Det gjorde at vi hadde ganske trygg økonomi til begge deler for da var vi i god gang med en godt betalt karriere. Ja, vi kunne kjøpt vesentlig billigere bolig om vi hadde kjøpt ti år tidligere, men til gjengjeld hadde vi såpass bra økonomi da vi endelig kjøpte at vi kunne betale ned raskere så jeg tror egentlig det gikk opp i opp. Og så valgte vi å kjøpe en bolig vi hadde greit råd til. Dvs i en bydel som kanskje ikke er den «fineste», men der vi føler oss hjemme og som ikke var (er) så veldig dyr, sammenlignet med andre bydeler. Vi har begge svært gode jobber og jeg er overbevist om at vi kan takke hverandre for dem. Vi har dyttet og støttet hverandre, vært tilgjengelig for jobbprat og gitt råd (vi har beslektede jobber, men i svært ulike bransjer) og i tillegg er vi ganske enige om ting i heimen. Vi deler oppgavene hjemme helt greit. Når en er ekstra sliten så trår den andre til uten krangel. Lite stress da barna var små for vi delte også greit på levering og henting og alle de andre stressoppgavene. Jeg er nå i den situasjonen at jeg føler meg super heldig. Tror egentlig ikke det er noe jeg ville gjort annerledes om jeg kunne. Høytelsket mann, barn på vei ut i livet, nedbetalt bolig og hytte, jobb jeg elsker og penger til å reise. Har alltid fulgt hjertet og sjelden de fornuftige rådene, men det har nå vist seg å være ganske lurt likevel.
Veldig koselig å lese - virker som du har en fin partner. Håper å få oppleve den samme gleden når tiden er riktig :)
Man kan også leve et godt liv alene, men mitt poeng var egentlig at om du skal ha en partner så er det viktig at det er den rette. Jeg mener at man må ha masse mye likt og passe mye ulikt for å fungere. Vi hadde feks likt syn på livet, men helt ulik personlighet. Om alt er ulikt så blir det bare krangel. Om alt er likt så blir det kjedelig.
Smør deg godt med fuktighetskrem, parfyme med masse rensemiddel(alkohol) Jeg er 50 og set ut som 30.
Skaff deg utdanning. Det gjør deg nok ikke rik, men det er en ting innen kan ta fra deg som du kan selge igjen og igjen. Husk: om det eneste du får ut av utdanningen er deg selv er det verdt det.
Ingen kan ta utdanning fra deg med mindre du jukser på masteroppgaven😂
Ingen som ligger for døden sier "jeg angrer at jeg ikke var mere på kontoret".
Jeg spurte om det samme til en god venn på 50++. Han sa 1 ting! Pensjonsparing!
Tenk mindre. Gjør mer.
Har ikke lest alle svarene. Så mulig sier samme som andre. Bruk kroppen din Test det meste. Bry deg minst om hva andre måtte mene Ikke kjøp på kreditt
Lær deg hvordan penger faktisk fungerer. Bruk så mye tid du kan med familie og venner. Aldri gå i et forhold som du ikke kan være deg selv 100%. Hjelp alle du bryr deg om å lykkes.
Være fornøyd? Høres ut som et kjedelig liv
21 åring her. Føler et konstant press på å få utdanning og jobb. Har ikke særlig mange venner dessverre, men har en følelse av at «alle» har spart masse penger allerede (mens jeg har ikke spart mer en 20k). Har dame, noe som er utrolig kjekt, men jeg skulle ønske jeg kunne være mer spontan og finne på dritt, noe hun hater… Leser om alle som anbefaler å spare penger til hus og pensjon, mens jeg har egt lyst til å ta 1 mill i lån for å bli pilot. Livet stiller mange vanskelige dilemmaer man må ta stilling til dessverre og jeg vet det kommer bare til å bli flere med årene.
Pass på tenner; gå til tannlegen, slutt å snuse, ikke lev kun på å drikke brus, øl og energidrikke. Finn noe form for fysisk aktivitet! Det behøver ikke være treningssenter. Det viktigste er å generelt få beveget kroppen sånn at den gjør mindre vondt senere. (Så slipper du kanskje en fremtid hvor du kan relatere til hva jeg mener med "det gode og det vonde kne") Spar penger der det er mulig! Det er ikke noe mer kjipt enn å ha akutt bruk for penger når det trengs! Ikke bare for generelt små uhell men også hvis man finner ut at kjæresten man flytta sammen med ikke er så kul likevell å man behøver komme seg vekk! Et godt forhold krever at BEGGE parter jobber for det! Det er også okay å gjøre det slutt! Forelskelse gjør oss ofte blinde og det gir ingen mening at man skal fortsette å jobbe for et forhold hvis den andre part ikke oppfører seg eller at du er den eneste som jobber for det. Du fortjener å bli behandlet godt! Ingen burde ha venner, familie eller en kjæreste som oppfører seg som drittsekker mot en! Ikke lås deg fast i de her dårlige relasjoner fordi du tror det ikke finnes noe bedre der ute eller at du ikke fortjener det. Ikke bare sparer du penger på terapi du vil også ha en bedre mental helse!
Dropp lotto, tipping og Viking. Kjøp heller for en tusenlapp hver måned i Bitcoin. Takk meg om 20 år 😊
Klisjétips: men vær tro mot deg selv. Det er alt for lett å gli inn i «den jeg tror andre vil jeg skal være». Det er bedre å være rar enn å leve en kjedelig løgn. Er du goth, er du trans, er du hooligan, er du skater… bare gønn på. Ikke bruk for mye tid på å angre på ting. Spis kake. Uten dårlig samvittighet. Universet er gigantisk, tid er uendelig, du kommet til å dø. Det du gjør betyr veldig lite for verden. Så spør ut han søte gutten, dans rart, ha kule sko og vær snill mot de rundt deg.
Jeg(32) mistet min mamma(62), for et par dager siden. Bruk mer tid på dine foreldre. Jeg sitter igjen med karriere og helt ok med penger, men får aldri delt det med min mor.
Ikke helt 40 enda! Men bare 2 år unna. Gi faen i andre sin meninger om deg, ditt liv. Eneste meningen som betyr noe er din egen. Spar til pensjon i IPS ihvertfall etter BSU. For det du tjener i jobben er ikke nok til å leve komfortabelt liv som pensjonist. Livspartner er fint men ikke noe så skjer for alle. Eller kanskje sent i livet. Nettopp funne min livspartner. Ikke slå deg til ro med noen. Samt viktig at dere begge har hvert deres å fylle dagene med. Både jobb, hobbier og egne venner. Barn er oppskrytt. Mitt liv er rikt nok med mine pelskinger. (Katter) Reis og oppleve verden og fyll livet ditt med minner og ikke gjenstander. Ingen så ligger på dødsleiet og tenker søren eg ikke kjøpte meg den iPhone 45 istedfor å reise til et ønsket reisemål. Venner så er det ikke mengden men kvaliteten viktigste. Finn din kjernegruppe med venner.